En behagelig overraskelse

Så, på tur ned Rudaki, hovedgata i Dushanbe. Aurelia og Sorbhi har overtalt meg; på tross av en hel dag i baksetet pa en mashutka skal vi ut i kveld, til nattklubben Port Said for å danse. Klokka er snart 23, det er litt kjolig ute etter en hel dag med regn. Jentene har fortalt mye om Port Said. Det er den eneste plassen de får lov av familien å gå ut på, fordi den ligger kun ti minutter fra huset vårt. Her kan man danse til langt på natt til de siste russiske storhits og drikke Tajiksk vodka til 5 solmoni glasset. Storartet. De fortalte imidlertid ikke om go-go danserne og et dansegulv fullt av ultra vulgare prostituerte på jakt etter europeiske forretningsfolk. Men mer om det senere...

For det har skjedd utrolig mye rart paa en uke. Den Tajikistanske opplevelsen begynte paa flyplassen i Riga. Ved gate c1, bortgjemt i en ende av flyplassen sitter jeg, en håndfull europeiske ingeniorer og utsendinger og en flokk litt smårare, men velkledde folk som ser ut som, ja, Tajikere. På dette tidspunktet hadde realitetene allerede innhentet meg. Jeg er en infamost dårlig planlegger og i kraft av dette hadde jeg ikke den fjerneste ide om hva som ventet meg i Dushanbe. Jeg hadde ikke sendt en eneste mail til verken arbeidsgiver eller IAESTE, og ante ikke hvor jeg skulle bo, hva jeg skulle arbeide med eller, det som nok gjorde meg mest nervos, om noen faktisk ville mote meg paa flyplassen. Jeg hadde ikke visum, saa jeg var forberedt paa en time eller tre med byrårati og bestikkelser på flyplassen, men var de som skulle hente meg klar over dette? Neppe. Jeg blir mer og mer urolig. Flyet boarder, tar av. Det er ikke en gang halvfullt. Det vises at Dushanbe er hovedstad i en fattig utpost i en obskur region.

Et sted midt over Russland topper det seg. Jeg har gått gjennom worst-case scenarios i en time nå. Det er ingenting jeg ikke kan takle, men det å ikke vite er verre enn noe av det som potensielt venter. Jeg er på dette tidspunktet forberedt på å gjennomgå et visumhelvete, hvorpå det selvfolgelig ikke er noen som venter på meg på andre siden og for å toppe det hele vil bagasjen min vare borte når jeg kommer gjennom kontrollen. Så feil kan man ta. Visumprosessen går knirkefritt og tar ikke mer en en droy halvtime. Jeg kommer ut til sekken min, intakt og oppasset, og slank, velkledd fyr IAESTE Tajikistan som sier han heter Rustam. Han tar meg med bort til en splitter ny, svart Lexus, absolutt ikke det jeg hadde forventet å bli hentet i. (Jeg hadde, selvsagt, sett for meg en nedkjort Lada eller verre..)

Vi kjorer gjennom morke, brede bygater, med tre paa begge sider. Husene langs veien er gamle og nedslitte levninger etter Sovjettida, med et par nyere innslag her og der. Rustam sier jeg skal bo hos ham noen dager, til inkvarteringen min er ferdigforhandlet. Greit nok. Jeg ser for meg en småhip liten leilighet nart sentrum og en sofa. Feil igjen. Jeg får bange anelser når Rustam etterhvert tar av fra hovedveien og snirkler seg inn mellom nedslitte murvegger på en vei som knapt kan kalles en vei. Det er kloakk i rennesteinen. Slitte, halvveis odelagte porter med jevne mellomrom langs veggen. Igjen blir fantasiene mine motbevist i det vi stopper foran en rodmalt og elegant port utenfor noe som ser ut som et lite palass. Vi kommer inn på gardsplassen og finner en flunkende ny SUV og et hus som faktisk ikke er langt unna et palass. Utenfor dora står en bråte av store og små sko og sandaler. Inne er det enda flere. Jeg aner at det ikke er bare Rustam som bor i dette huset. Rommet mitt ligger i andre etage, opp den åpene spiraltrappa, forbi den overdådige lysekrona og inn på et stort rom som inneholder kun en seng og et bord. "Good night! See you tomorrow!"

Fortsettelse folger. Beklager mangel på o og ae