"It's normal" og Kuskinnproblemet.

Jeg er neste ved busstoppet når Tuychi ringer. "Helloo. Where are yoo?" Klokka er alt for masse. Jeg slulle kommet meg hjemmefra mye tidligere. "I'm on my way. Five minutes!" Egentlig vet jeg at fem minutter er et alt for optismistisk estimat, men jeg er jo ikke kjent i byen... Det er en varm dag i Dushanbe. Bussen står og venter på busstoppet når jeg kommer og kjører i det jeg hopper på. Den er klam og trang, men i god stand og koster bare 60 dihram. Halvveis ned Rudaki ringer Yusuf. "Helloo. I want you be in Academy of Science!" Det har gått ti minutter siden jeg sa fem til Tuychi. Jeg vet Yusuf neppe vil skjønne hva jeg sier uansett, men mumler noe om "Soon, soon" og legger på. 25 minutter for sent finner jeg Tuychi utenfor Academy of Science, et stort murbygg med smått ornamenterte vinduer i god gammel Sovjet-stil. Jeg løfter hendene mine unskyldende, "I'm so sorry! I'm really late!" Tuychi smiler og tar meg i hånda. "Don' worry. It is normal."

Jeg er på Academy of Science for å registre meg som arbeidstaker ved instituttet. Det er egentlig ikke måte på hvor mange registreringer og hvor mye byråkrati det er i dette landet. Jeg har imidlertid innsett at dette sannsynligvis er fordi det gir god anledning til bestikkelser og korrupsjon. (Som et eksempel på utbredelsen av bestikkelser: I går kom en av jentene i huset og viste frem 5eren hun hadde fått i karakterboka for 100$. "You not pay for grades in Norway?? Really?") Heldigvis er det ingen korrupsjon å finne på Academy of Science ( som jeg kan se). Tuychi tar meg med til et kontor hvor det sitter en mild, russisk kontordame. Sjefen hennes er ikke her og Tuychi tar til å ringe rundt. Dama spør om Norge og om jeg snakker russisk. Jeg bare rister på hodet og ser dum ut. Som vanlig. Hun begynner å spørre Tuychi, som er ferdig i telefonen, om meg. Som vanlig det også. (It is normal..) Det viser seg at hun kjenner en fyr som lærer bort russisk, mot betaling selvsagt, og lurer på om jeg er interessert. Taktikken min så langt i Tajikistan har vært å bare si "ja" uansett, så jeg sier "da". (Dette er forøvrig en generell taktikk. Som da jeg og Thea stod i immigration control i Bangkok: "You travel together?" "Yes." "This your brother?" "Yees." "Ok." "Yies." Det må også sies at "da" er et av veldig få russiske ord jeg kan, så det er lett å bruke det til alt. Og det er mer positivt enn å bare si ”ya ne panemayo” til alt.) Akkurat da kommer sjefen for International Relations inn døra, en mann på rundt 30 med veldig markerte kinnbein og nedbarbert sjeggvekst verdig en mullah. Han ser svært Tajiksk ut. Før han kan begynne registreringsprosessen må han selvsagt flytte på alle de løse papirene på skrivebordet og etterhvert samle de i en haug på den ene siden. Så må han lete etter noe som han ikke finner i 3-4 minutter. Registreringen er egentlig bare at han kopierer kopien av passet mitt og skribler noe ned på baksiden av et eller annet dokument. Så gir han meg nummeret sitt og sier jeg bare kan ringe ham om jeg skulle få noen slags problemer med politiet eller andre. "Anytimee!"

Tilbake på jobb møter jeg Yusuf, som vanlig hyperaktiv og ultramotivert for å lære engelsk, og ikke spesielt interessert i mine forsøk på numeriske løsninger av ulineære differensiallikninger. ”I have quession!” sier han og begynner utrettelig å spørre om uttale og diverse engelske ord. Det går ikke fem minutter uten at han spør om noe nytt. Til gjengjeld lærer han meg russisk, så jeg synes egentlig det er greit. Litt utpå dagen, det har vært stille fra Yusuf en stund, kommer det på nytt. ”I have quession. Come.” Yusuf googler kuskinn. Kuskinn. Som i skinnet til ei ku. Han begynner å snakke om å kjøpe og selge. ”Buy sell cow....ehm. how?” ”Skin?” Foreslår jeg. ”Hide?”. ”Cowskin, yes! Buy find cowskin for Tajikistan on internet!” Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva han vil. Kjøpe kuskinn? Han forklarer nærmere. Gestikulerer. Spør. Det viser seg at han tilfeldigvis har et kuskinn liggende hjemme og han vil at jeg skal finne noen som kan kjøpe det for 200$. På google. Dette, mener han, burde være enkelt, for jeg kan engelsk og det meste på internett er jo på engelsk. Denne kjøperen bør helst være tyrkisk og være villig til å reise til Tajikistan, møte Yusuf, få kuskinnet og betale. Jeg forsøker å forklare om eBay og hvordan kjøp og salg på internett vanligvis fungerer, men jeg klarer ikke å få Yusuf til å forstå. Han sitter håpefull ved siden av meg og forventer at jeg skal trylle frem den perfekte kjøper. Etter et kvarter med håpløs leting gir jeg opp, til Yusufs tydelige skuffelse.

Da dagen var over hadde Yusuf lært en bråte nye engelske ord. Han hadde også lært a si ”I have a question”. Jeg hadde kopiert ei differensiallikning, og kode for å simulere den, fra ei russisk lærebok i Matlab som så ut som den var fra sovjettida og fått opp en graf. I tillegg hadde jeg en skrivebokside med russiske ord med oversettelse til å pugge. En god dags arbeid i Tajikistan.