Et nytt land og en uventet tale..

Jeg sitter i en lenestol inngangspartiet til et hus som ikke ligner noe jeg har sett før. Det er høyt under taket, lyst og åpent. Inngangsdøra til venstre for meg er nederst i en halvsylinder av vinduer som går fra bakkenivå opp til taket. Utenfor skinner sola på en innebygd hage med blomstre, trær og matplanter. Bortenfor den står en splitter ny, sort Lexus SUV. Til høyre for meg er en bred spiraltrapp uten rekkverk og jeg kan såvidt skimte den nederste delen av en gigantisk lysekrone. Nedenfor trappa står en flatskjerm-TV med stort lydanlegg. Foran meg fylles et bord med mat. Brød, syltetøy, te, krem, kake, en gryterett med poteter og kjøtt. Dette er altså Tajikistan. Dette er altså menneskenes hjem. Jeg er vist kommet på en feil klode!

Jeg hadde våknet med sola stekende på vinduet noen minutter tidligere. Klokka var 12. Det hadde vært lyst da jeg endelig hadde kommet meg i seng i mitt nye hjem, ca 7 timer tidligere. Rommet jeg lå i var stort og nesten umøblert; kun senga mi og et bord. Veggene var sterkt, kitch orange, komplett med en mangearmet lampe med orange glass i taket. Vinduer opptok nesten hele den ene veggen, men det fantes ikke gardiner. Uten å ane hva som ventet meg utenfor døra, tuslet jeg stille ned i første etasje. Målet var å finne noe å spise. Jeg kom ned trappa til nevnte inngangsparti og så ikke en levende sjel. Så plutselig kommer en jente på 14-15 med langt, svart krøllete hår gående fra en korridor til venstre. Hun ser meg og smiler. "You eat?" Sier hun og supplerer med uttrykksfult tegnspråk. "Breakfast?" Jeg stotrer frem et" "Yes" og blir vist til en av lenestolene som står inntil veggene på hver side. Så begynner maten å komme. Først kommer den samme jenta med en kurv flatt brød i biter og en kanne grønn te. Så kommer noe som for meg så ut som en bråte forskjellige mennesker med et uttall forskjellige matretter. Maten er god, men veldig anderledes. Menneskene er vakre og velkledde. En av disse nye, merkelige menneskene, en gutt på 16, også han med svarte krøller, setter seg ved siden av meg. "Hello. How are you? Breakfast it goood?" (ja, han sier it). Sjeleglad for å ha funnet noen som snakker engelsk (det viste seg nemlig at "eat" og "breakfast" var stort sett alt de andre kunne av engelsk), begynner jeg en lengre samtale, som jeg i ettertid har skjønt at stakkars Jhoni, som han heter, neppe skjønte særlig mye av.

Dagen går og jeg møter stadig nye folk. Hvor mange mennesker bor det egentlig her? Midt i lunsjen, kun et par timer etter frokost, kommer ei jente med tydelig europeisk utseende, lange mørk blonde korketrekkere og lys hud, gående. Jeg sitter og spiser ute, sammen med en flokk av disse nye ukjente, på noe som ligner en stor dobbeltseng uten madrass hvor vi alle sitter med beina kors med mat mellom oss. Alle spiser fra felles tallerkener, noen med skje, andre med hendene. Maten består av et utvalg korianderdruknede salater, mer av det flate brødet (som kalles non, eller lepjoshka), den samme gryta jeg fikk til frokost og selvfølgelig te og frukt. Den nye jenta smiler og hilser på familien på det som for meg fremstår som flytende russisk. De smiler og sier "å-ra-lii" og gjør plass til henne ved siden av meg. Hun presenterer seg som Aurélie og er også innkvartert hos familien Sharipov gjennom IAESTE. Det samme er indiske Surbhi, som er på jobb enda. Eller "jobb", som det gjerne er i Tajikistan.

Tiden viser at det i alt bor 17 stykker i Sharipov husholdingen; mor selv, Paris og hennes mann Vargas, to av deres tre barn og en svigerdatter, en bror med ektefelle og deres tre barn, en søster med èn datter, et datter av enda en søster, en vaktmester/almuligmann/"sønn" og oss tre IAESTE studenter. På skrivende tidspunkt er det bare 14 igjen. Aurélie dro hjem til Sveits i natt, broren til Paris dro tidlig til Moskva for å arbeide og kommer ikke tilbake før i september og Assis, altmuligmannen er hjemme i Afghanistan for å fikse nytt visum.

Det skulle imidlertid bare bli merkeligere utover kvelden. Det viste seg nemlig å være Rustams (Paris' sønn) bursdag, og alle kvinnene i huset hadde kokt og bakt og styrt i mange mange timer allerede, siden i dagen før mente Aurélie. For en fest er ikke småtterier i huset til familien Sharipov. "Ball"-stuen i andre etasje, et stort åpent rom med plass til flere langbord, ble sakte men sikkert fylt av mat i alle former og fasonger. Da kvelden kom var tre lange bord stappet så fulle av mat og drikke at det knapt var plass til mennesker rundt de. Gjester kom jevnt og trutt fra i sjutiden og før halv åtte satt alle til bords. Jeg var selvsagt invitert sammen med Aurélie og Surbhi, men planla å holde lav profil siden jeg ikke kjente noen og knapt hadde vært i huset 12 timer. Paris ville det anderledes. Midt under middagen begynner talene. En etter en reiser gjester seg og strør om seg med godord om Rustam, hans nye kone, og familien som helhet. Etter en stund vinker Paris Aurélie opp på gulvet. Det virker for meg ikke så unaturlig siden hun tross alt har bodd der i 6 uker og kjenner familien rimelig godt. Hun reiser seg noe motvillig og holder en kort og enkel tale som blir godt mottatt blant de mange distingverte Tajikerne som sitter langs bordene og pusker mat og drikker vodka. Her må det da stoppe, tenker jeg. Men nei. Surbhi, som knapt har vært i familien i ti dager, blir kalt opp. Jeg begynner å ane hvor dette kommer til å ende og forsøker å forberede noen velvalgte ord. Men hva skal man si i en tale til en person man først møtte 16 timer før foran en forsamling folk fra en helt annen kultur, en kultur som foreløpig er totalt ukjent. Jeg aner ikke. Surbhi høster lett aplaus for sin tale og setter seg ned. Paris vinker meg opp på gulvet. Shit. Jeg reiser meg, glemmer glasset mitt, som vissnok er standard når man holder slike taler, og setter i gang svadamaskinen. Hva jeg sa, husker jeg ingenting av, men Rustam smilte og Paris så riktig fornøyd ut etterpå, så så ille var det neppe.

Utover kvelden ble jeg flere ganger invitert til Paris' bord for chai (te) eller vodka eller underholdning og sang på Tajiksk fra noe jeg mener må ha vært en Tajiksk popstjerne. Gudene vet. Det gikk i alle fall bra til slutt..

Neste gang: Intriger på kontoret: "Tuichi - Ladies Man"...