Marshutkaer, rollebesetningen og jakten på Samsung-driveren

I kjent stil er jeg sent ute på vei til jobb. Marshutkaene suser forbi én etter én, men de er enten feil nummer eller fulle. En marshutka er en minibuss som fungerer som en delt taxi bare med fast pris (1 somoni) og fast rute, men den stopper hvor som helst. Å kalle det en minibuss er kanskje å ta litt hardt i; bilen er på størrelse med en VW Polo, bare firkantig. Minibussbetegnelsen kommer nok fra antallet folk man putter inn i den; 8 stk inkludert sjåføren. Det er trangt, spesielt når man er enåttiåtte og har en stor sekk på ryggen, men den er rask, enkel og billig. Normalt er det ingen problem å finne en marshutka med ledig plass om morgenen, men i dag... Etter ti minutter skimter jeg en stor-marshutka, som jeg kaller den, i horisonten. Dette er en faktisk minibuss og den blir nærmest aldri full. Den koster mindre (70 dihram) men er utrolig treg. Det er ikke flere sitteplasser igjen bak, så jeg sitter foran. Normalt er det plass til 15 stk (sittende) pluss sjåfør og innkaster i en slik buss, men generelt er det ikke fullt før det faktisk er fullt, så etter å ha plukket opp meg, plukker sjåføren likegodt opp 8 andre. Det er nå 25 stykker i minibussen. (I Norge ville den hatt en max-grense på 10-11) Et kjapt blikk bak viser en fullpakket menneskeklump. Jeg er med ett veldig glad for at jeg sitter foran...

Jeg hopper av ved Siljoni Bazaar (det grønne markedet) og sniker meg gjennom folkemengdene rundt de mange frukt- og grøntutsalgene til jeg kommer til brødavdelingen. Her går jeg til min stambrødmann og kjøper to sukkerbrød til lunsj. Han kjenner meg igjen og smiler i det jeg betaler ham 1 somoni og skynder meg opp mot neste marshutka. Instituttet ligger ca 8-9 km unna hjemme, så det tar minst en halvtime å komme seg på jobb. I dag tar det nærmere 50 minutter.

Instituttet er, som det meste annet i Dushanbe, en etterlevning fra Sovjettida. Bygget er soild betong, nærmere 100 meter langt i 4 etasjer. Innvendig er det mørkt med lange korridorer mettet med kontorer på begge sider. Gulvet er skjevt og de fleste dørene både forskjellige og halvveis ødelagte. I glansdagene før uavhengigheten, jobbet det så mange her at det var knapt om plassen. Nå jobber kun 10-11 stykker i hver etasje. Det er litt som et spøkelseshus. Kontorene er imidlertid greie. De er store og har både datamaskiner og AC. I dag virker det spesielt mørkt i korridoren i andre etasje hvor både Tuychi og Yusuf jobber. Jeg går til enden, til Yusufs kontor, og finner døra låst. Tuychis dør rett bortenfor er også låst. Dette er den egentlige grunnen til at jeg er sen; klokka 9 betyr ikke 0900, men mellom 0915 og halv elleve. Jeg ringer Tuychi og han sier noe jeg ikke helt forstår, men jeg regner med han er på vei. Et halvt minutt etter hører jeg Yusuf rope på meg fra feil ende av korridoren. ”Come!” Han tar meg i hånda og dunker meg på ryggen. ”My friend!” Jeg følger han ned i første etasje og inn på et kontor. Der ser jeg Tuychi stå bak et halvoppskrudd skrivebord av typen arabisk IKEA og på gulvet foran ham er det strødd kontorstoldeler. Yusuf smiler. ”No internet computer no working!” Tuychi forklarer. ”Today, there is no current, so we make desk.” Jeg innfinner meg kjapt med realitetene, dumper ned på gulvet og begynner å skru. En time senere er to kontorstoler og to databord klare til bruk.

Inntil nylig trodde, jeg Tuychi var en forholdsvis stille, litt nerdy fysikkmann, en trofast og hardtarbeidende ektemann til sin forholdsvis nye kone. Not so. For det første gjør han lite annet enn å sjekke mailen og chatte med kompiser mens han er på jobb. Greit nok det, Tajikistan og alt det der. Så en dag, ut av det blå, vi (les: jeg) sitter i stillhet og jobber, begynner Tuychi på en åpenhjertig, om enn delvis uforståelig historie. Tidligere hadde telefonen hans ringt et par ganger og han hadde pratet lenge og innstendig på Tajik med noen. Dette, kunne han nå fortelle, var hans ”friend”, en jente han ”kjente” før han ble gift. Hun hadde nettopp sendt han en mail med et stort hjerte og teksten ”Jeg elsker deg, vi må møtes igjen!” Dette hadde frika Tuychi litt ut, og ikke uten grunn skulle det vise seg. Han hadde nemlig møtt denne jenta etter han ble gift og de hadde, i følge Tuychi, kysset og hatt det riktig så fint. Så vidt jeg forstod hadde dette forgått en stund. Oppvekkeren kom i det Tuychi oppdaget leppestift på skjortkragen på tur hjem til kona. Han hadde dratt tilbake til den andre jenta, iherdig vasket og vasket til skjorta var ren og forklart henne at de aldri kunne sees igjen. ”The risk is too great.” Nå visste han ikke hva han skulle tro og han hadde ringt henne og forhørt seg. Ikke så mye hjelp å få, klagde han, ”det jo ikke min feil!”. Jenta hadde imidlertid, uvvisst av hvilken grunn, gitt Tuychi passordet til mailen sin. Han skulle sjekke noe med mailen hun hadde sendt. Men Tuychi, den spøkefuglen, lar ikke en slik anledning gå fra seg uten videre. Han starter likegodt opp chats med sine venner, som ikke kjenner jenta, og gir seg ut for å være en ukjent ”damsel in distress” eller noe i den duren. Tuychi morer seg lenge med dette og ser ut til å ha glemt frustrasjonen over sin uforståelige tiltrekning på det motsatte kjønn..

Meanwhile. Yusuf, min andre ”supervisor”, er utadvendt glad og åpent interessert i ”beautiful girls”. Han snakker lite engelsk, eller kanskje mer korrekt; han snakker mye engelsk, bare utrolig dårlig. Hans catchphrase er ”Sit down, please!” (sitdownplease) som han bruker til det meste (som i går da han skulle forklare når kompisen, Sobijan, kom på jobb i dag: ”Tomorrow go institute sitdownplease in ten’o’clock Sobijan!” ) I tillegg har han store problemer med forskjellen på give og take. Som da vi skrudde skrivebord: ”Bjorn, please take me! Er... Give me!”. Litt mer overraskende er det at han er praktiserende muslim og ber 5 ganger om dagen. Hva han gjør på instituttet er vanskelig å si. Han er like gammel som meg og har en form for IT-utdanning. Offisielt er han systemansvarlig, men i realiteten surfer han på nettet, prøver å lære seg engelsk eller snakker utrettelig med meg eller kompisen Sobijan, som tilstadighet er på besøk på kontoret. Tilstadighet får jeg spørsmål om diverse programmeringsspråk (som jeg jo er ekspert på) eller enkle integraler han og Sobijan holder på med på tavla.

For å gjøre rollelista fullstendig, frekventerer den erketypiske, russiske fysikknerden Alec også kontoret til Yusuf, hvor jeg også normalt jobber. Alec er sped og lutrygget med tynt, blondt hår og det slappeste håndtrykket jeg har opplevd. (Han ligner en tafatt versjon av Sheldon i Big Bang Theory.) Han går for å være den intelligente i gjengen og er den eneste som faktisk har lært meg noe fysikkrelatert. Alec bruker tiden sin på å jobbe og spekulere, selv om dette gjerne går i snegletempo. Han er utrolig underdanig og høflig. Før han stiller meg et spørsmål spør han alltid (på haltende, men korrekt engelsk) ”Excuse me. May I ask you a question?” og her om dagen spurte han meg ”Can I go home now?”, en forespørsel jeg selfølgelig innvilget med glede (og overraskelse. Var det ikke jeg som skulle stille det spørsmålet?). Tuychi liker å tulle med Alec. Med jevne mellomrom stikker han innom kontoret og slenger et par vitser på russisk om Alec til Alec. Etterpå forklarer han meg hva han sa. ”I make a joke. I say: Alec, why you have glasses? Is it so you can look at girls far away?” Han ler. Så, I det han skal gå igjen føler han behov for å forsvare vitsingen sin, ”I find that, when you make joke, and you laugh ’ah, ah, ah!’ you work for many hours more. Maybe four.”

Tilbake på instituttet er strømmen fremdeles borte. Tuychi stikker hodet inn på kontoret ”No electricity come today. You can go home.” Jeg fullfører mattetimen jeg har hatt for Yusuf og Sobijan (bestemte, enkle integraler) og pakker sammen. Så spør Yusuf:”You have time?” Jeg svarer selvsagt ja. ”We go in one’ o’clock eat, and then university, I show, try fix Wi-Fi and driver for Samsung!” Jeg må slutte å si ja til alt mulig. Vi drar til byen og spiser osh, ris med gullerøtter, olje og oksekjøtt, sammen med Sobijan og en venn til. De kaller hverandre jenter. ”She has vagina!” Så, på vei til universitetet, jeg klager til Sobijan om at det er varmt og blir overhørt av en middelaldrende mann i dress og med viktig dokumentmappe/koffert. ”It is warm, yes? Where are you from? Norway?? I go Norway, Oslo, October I go Oslo. Stockholm – Oslo! I am professor ambassador! I have written 20 books! Look!” Han åpner kofferten og viser frem en samling bøker. ”What is your number telephone?” Dette setter meg litt ut. Telefonnummeret mitt. Javel. Jeg finner frem mobilen og viser han nummeret mitt. Han ringer og ber meg lagre nummeret hans. ”Call me! In a few days. We will sit down and discuss our problem.” Hvem sitt problem var det? Jeg aner ikke. Vi går videre. Nå begynner for alvor jakten på Samsung-driveren. (Samsung SL1610 printer). Uten å gå i detaljer om ferden, ender jeg to timer senere opp på Intstitute of War, på et kontor fullt av middelaldrende menn i militæruniform samt en middelaldrende datamaskin og en printer som nok så sine beste dager for 8-10 år siden. Jeg er i følge Yusuf ”Pragramista expert! Narvegia!” og sitter i beste ekspertstil på en seng(!) og ser på at Yusuf installerer en driver. Som sagt, jeg må slutte å si ja til alt...