Husene, som generelt er gamle og ikke spesielt store, står litt tilfeldig plassert gjerne med grøntområder mellom. Det er ikke noe shoppingdistrikt. Et par steder langs hovedgata Rudaki, finnes klynger av halvsiviliserte butikker, men ellers er det spredt litt her og litt der og det meste er ganske jalla. (Ikke at det er noe galt i dette. Jeg foretrekker egentlig jalla foran masseprodusert kjedebutikkhelvete..) Grunnen til dette er enkel. Skal du kjøpe noe (som ikke er badekar eller bil), drar du på bazaaren. I Dushanbe er det et utall basarer. Faktisk opphavet til navnet Dushanbe, som betyr mandag på Tajik, bazaaren som lå her i gamle dager og var åpen bare mandager. Den grønne bazaaren, Siljoni Bazaar, er den jeg henger mest på. Den er liten og koselig og har, i tillegg til et hav av frukt og grønnsaker, kjøtt og brød, både sko og mobiltelefoner, ”armani” t-skjorter og vannkokere. Litt utenfor byen ligger Korvon, et kilometerlangt monster med labyrinter av utsalg for alt du kan tenke deg. Her kan du lett finne 70 boder som selger nøyaktig de samme minnepinnene og limtubene til den samme prisen, et ukjent antal boder hvor du kan få fin silke eller sjal med nydelige mønster, en flokk boder hvor du kan kjøpe 10-pakker med feike (og egentlig utrolig stygge) Manchester United-drakter til spottpris og selvfølgelig, en tilnærmet uendelighet av boder for absolutt alt annet du kan tenke deg (og ikke kan tenke deg...). Det stort sett alle har til felles er at det meste de har er enten fake eller kinesisk (aller helst begge deler).
En annen ting som slår deg der du spaserer nedover Rudaki i 40 grader pluss i følge med et overraskende lavt antall innfødte (de sover), er hvor utrolig kitch alt er. Alt fra fargene på husene (pastell, rosa, lysegrønt osv. ) til dekoren på offentlige bygg (klassiske linjer blandet med overdimensjonert stormannsgalskap), ryker av bakvendthet og et litt skrudd skjønnhetsideal. Det mest synlige eksemplet er statuen av Ismoli Somoni som står langs Rudaki, mest sentralt i byen. Somoni er en av de sterkeste frihetssymbolene pådyttet Tajikere fra offisielt hold (et forsøk, regner jeg med, på å skape en Tajiksk nasjonalfølelse etter så mange år under Sovjet). Mannen levde for rundt om 1000 år siden og var visst en helt, uten at jeg skal (eller kan) utbrodere særlig. Statuen hans overtok i 1999 plassen til Lenin og fikk en del meget godt synlig tilbehør. Selve statuen er gigantisk og forestiller en mystisk, intens og autoritær mann med en krone på hodet og et scepter av gull holdt høyt i den ene hånden. Bak han står en enda mer gigantisk bue, også den gullbelagt, og på hver side hviler en løve.
Lenger bak begynner en 500 meter lang park som ender i et hus som ligner Det Hvite, men med en gullkuppel på midten. Dette er ikke presidentpalasset. Det er bare der han tar imot gjester fra utlandet. Til tross for alt det overgrandiose er det egentlig ganske pent og den åpne, romslige utformingen gjør det til en svært koselig og avslappet by. Problemet er heller at Dushanbe som helhet er umåtelig kjedelig. Du ser lett alt som er å se på en dag (les: én time), resurantscenen er uimponerende og utelivet er, som nevnt, befengt med prostituerte og go-go-dansere. Likevel, jeg trives som bare det. Det er ikke en turistby, men den er koselig å bo i.
Got pics?
SvarSlett