Dushanbe - City of Kitch

Dushanbe er som ingen annen storby jeg har besøkt. Ja, det er en storby i norsk forstand, med ca 700000 innbyggere, men viben i byen er mer, vel, bondsk. Alle gatene er brede og de fleste er flankert av store, grønne trær.

Husene, som generelt er gamle og ikke spesielt store, står litt tilfeldig plassert gjerne med grøntområder mellom. Det er ikke noe shoppingdistrikt. Et par steder langs hovedgata Rudaki, finnes klynger av halvsiviliserte butikker, men ellers er det spredt litt her og litt der og det meste er ganske jalla. (Ikke at det er noe galt i dette. Jeg foretrekker egentlig jalla foran masseprodusert kjedebutikkhelvete..) Grunnen til dette er enkel. Skal du kjøpe noe (som ikke er badekar eller bil), drar du på bazaaren. I Dushanbe er det et utall basarer. Faktisk opphavet til navnet Dushanbe, som betyr mandag på Tajik, bazaaren som lå her i gamle dager og var åpen bare mandager. Den grønne bazaaren, Siljoni Bazaar, er den jeg henger mest på. Den er liten og koselig og har, i tillegg til et hav av frukt og grønnsaker, kjøtt og brød, både sko og mobiltelefoner, ”armani” t-skjorter og vannkokere. Litt utenfor byen ligger Korvon, et kilometerlangt monster med labyrinter av utsalg for alt du kan tenke deg. Her kan du lett finne 70 boder som selger nøyaktig de samme minnepinnene og limtubene til den samme prisen, et ukjent antal boder hvor du kan få fin silke eller sjal med nydelige mønster, en flokk boder hvor du kan kjøpe 10-pakker med feike (og egentlig utrolig stygge) Manchester United-drakter til spottpris og selvfølgelig, en tilnærmet uendelighet av boder for absolutt alt annet du kan tenke deg (og ikke kan tenke deg...). Det stort sett alle har til felles er at det meste de har er enten fake eller kinesisk (aller helst begge deler).

En annen ting som slår deg der du spaserer nedover Rudaki i 40 grader pluss i følge med et overraskende lavt antall innfødte (de sover), er hvor utrolig kitch alt er. Alt fra fargene på husene (pastell, rosa, lysegrønt osv. ) til dekoren på offentlige bygg (klassiske linjer blandet med overdimensjonert stormannsgalskap), ryker av bakvendthet og et litt skrudd skjønnhetsideal. Det mest synlige eksemplet er statuen av Ismoli Somoni som står langs Rudaki, mest sentralt i byen. Somoni er en av de sterkeste frihetssymbolene pådyttet Tajikere fra offisielt hold (et forsøk, regner jeg med, på å skape en Tajiksk nasjonalfølelse etter så mange år under Sovjet). Mannen levde for rundt om 1000 år siden og var visst en helt, uten at jeg skal (eller kan) utbrodere særlig. Statuen hans overtok i 1999 plassen til Lenin og fikk en del meget godt synlig tilbehør. Selve statuen er gigantisk og forestiller en mystisk, intens og autoritær mann med en krone på hodet og et scepter av gull holdt høyt i den ene hånden. Bak han står en enda mer gigantisk bue, også den gullbelagt, og på hver side hviler en løve.
Lenger bak begynner en 500 meter lang park som ender i et hus som ligner Det Hvite, men med en gullkuppel på midten. Dette er ikke presidentpalasset. Det er bare der han tar imot gjester fra utlandet. Til tross for alt det overgrandiose er det egentlig ganske pent og den åpne, romslige utformingen gjør det til en svært koselig og avslappet by. Problemet er heller at Dushanbe som helhet er umåtelig kjedelig. Du ser lett alt som er å se på en dag (les: én time), resurantscenen er uimponerende og utelivet er, som nevnt, befengt med prostituerte og go-go-dansere. Likevel, jeg trives som bare det. Det er ikke en turistby, men den er koselig å bo i.

Marshutkaer, rollebesetningen og jakten på Samsung-driveren

I kjent stil er jeg sent ute på vei til jobb. Marshutkaene suser forbi én etter én, men de er enten feil nummer eller fulle. En marshutka er en minibuss som fungerer som en delt taxi bare med fast pris (1 somoni) og fast rute, men den stopper hvor som helst. Å kalle det en minibuss er kanskje å ta litt hardt i; bilen er på størrelse med en VW Polo, bare firkantig. Minibussbetegnelsen kommer nok fra antallet folk man putter inn i den; 8 stk inkludert sjåføren. Det er trangt, spesielt når man er enåttiåtte og har en stor sekk på ryggen, men den er rask, enkel og billig. Normalt er det ingen problem å finne en marshutka med ledig plass om morgenen, men i dag... Etter ti minutter skimter jeg en stor-marshutka, som jeg kaller den, i horisonten. Dette er en faktisk minibuss og den blir nærmest aldri full. Den koster mindre (70 dihram) men er utrolig treg. Det er ikke flere sitteplasser igjen bak, så jeg sitter foran. Normalt er det plass til 15 stk (sittende) pluss sjåfør og innkaster i en slik buss, men generelt er det ikke fullt før det faktisk er fullt, så etter å ha plukket opp meg, plukker sjåføren likegodt opp 8 andre. Det er nå 25 stykker i minibussen. (I Norge ville den hatt en max-grense på 10-11) Et kjapt blikk bak viser en fullpakket menneskeklump. Jeg er med ett veldig glad for at jeg sitter foran...

Jeg hopper av ved Siljoni Bazaar (det grønne markedet) og sniker meg gjennom folkemengdene rundt de mange frukt- og grøntutsalgene til jeg kommer til brødavdelingen. Her går jeg til min stambrødmann og kjøper to sukkerbrød til lunsj. Han kjenner meg igjen og smiler i det jeg betaler ham 1 somoni og skynder meg opp mot neste marshutka. Instituttet ligger ca 8-9 km unna hjemme, så det tar minst en halvtime å komme seg på jobb. I dag tar det nærmere 50 minutter.

Instituttet er, som det meste annet i Dushanbe, en etterlevning fra Sovjettida. Bygget er soild betong, nærmere 100 meter langt i 4 etasjer. Innvendig er det mørkt med lange korridorer mettet med kontorer på begge sider. Gulvet er skjevt og de fleste dørene både forskjellige og halvveis ødelagte. I glansdagene før uavhengigheten, jobbet det så mange her at det var knapt om plassen. Nå jobber kun 10-11 stykker i hver etasje. Det er litt som et spøkelseshus. Kontorene er imidlertid greie. De er store og har både datamaskiner og AC. I dag virker det spesielt mørkt i korridoren i andre etasje hvor både Tuychi og Yusuf jobber. Jeg går til enden, til Yusufs kontor, og finner døra låst. Tuychis dør rett bortenfor er også låst. Dette er den egentlige grunnen til at jeg er sen; klokka 9 betyr ikke 0900, men mellom 0915 og halv elleve. Jeg ringer Tuychi og han sier noe jeg ikke helt forstår, men jeg regner med han er på vei. Et halvt minutt etter hører jeg Yusuf rope på meg fra feil ende av korridoren. ”Come!” Han tar meg i hånda og dunker meg på ryggen. ”My friend!” Jeg følger han ned i første etasje og inn på et kontor. Der ser jeg Tuychi stå bak et halvoppskrudd skrivebord av typen arabisk IKEA og på gulvet foran ham er det strødd kontorstoldeler. Yusuf smiler. ”No internet computer no working!” Tuychi forklarer. ”Today, there is no current, so we make desk.” Jeg innfinner meg kjapt med realitetene, dumper ned på gulvet og begynner å skru. En time senere er to kontorstoler og to databord klare til bruk.

Inntil nylig trodde, jeg Tuychi var en forholdsvis stille, litt nerdy fysikkmann, en trofast og hardtarbeidende ektemann til sin forholdsvis nye kone. Not so. For det første gjør han lite annet enn å sjekke mailen og chatte med kompiser mens han er på jobb. Greit nok det, Tajikistan og alt det der. Så en dag, ut av det blå, vi (les: jeg) sitter i stillhet og jobber, begynner Tuychi på en åpenhjertig, om enn delvis uforståelig historie. Tidligere hadde telefonen hans ringt et par ganger og han hadde pratet lenge og innstendig på Tajik med noen. Dette, kunne han nå fortelle, var hans ”friend”, en jente han ”kjente” før han ble gift. Hun hadde nettopp sendt han en mail med et stort hjerte og teksten ”Jeg elsker deg, vi må møtes igjen!” Dette hadde frika Tuychi litt ut, og ikke uten grunn skulle det vise seg. Han hadde nemlig møtt denne jenta etter han ble gift og de hadde, i følge Tuychi, kysset og hatt det riktig så fint. Så vidt jeg forstod hadde dette forgått en stund. Oppvekkeren kom i det Tuychi oppdaget leppestift på skjortkragen på tur hjem til kona. Han hadde dratt tilbake til den andre jenta, iherdig vasket og vasket til skjorta var ren og forklart henne at de aldri kunne sees igjen. ”The risk is too great.” Nå visste han ikke hva han skulle tro og han hadde ringt henne og forhørt seg. Ikke så mye hjelp å få, klagde han, ”det jo ikke min feil!”. Jenta hadde imidlertid, uvvisst av hvilken grunn, gitt Tuychi passordet til mailen sin. Han skulle sjekke noe med mailen hun hadde sendt. Men Tuychi, den spøkefuglen, lar ikke en slik anledning gå fra seg uten videre. Han starter likegodt opp chats med sine venner, som ikke kjenner jenta, og gir seg ut for å være en ukjent ”damsel in distress” eller noe i den duren. Tuychi morer seg lenge med dette og ser ut til å ha glemt frustrasjonen over sin uforståelige tiltrekning på det motsatte kjønn..

Meanwhile. Yusuf, min andre ”supervisor”, er utadvendt glad og åpent interessert i ”beautiful girls”. Han snakker lite engelsk, eller kanskje mer korrekt; han snakker mye engelsk, bare utrolig dårlig. Hans catchphrase er ”Sit down, please!” (sitdownplease) som han bruker til det meste (som i går da han skulle forklare når kompisen, Sobijan, kom på jobb i dag: ”Tomorrow go institute sitdownplease in ten’o’clock Sobijan!” ) I tillegg har han store problemer med forskjellen på give og take. Som da vi skrudde skrivebord: ”Bjorn, please take me! Er... Give me!”. Litt mer overraskende er det at han er praktiserende muslim og ber 5 ganger om dagen. Hva han gjør på instituttet er vanskelig å si. Han er like gammel som meg og har en form for IT-utdanning. Offisielt er han systemansvarlig, men i realiteten surfer han på nettet, prøver å lære seg engelsk eller snakker utrettelig med meg eller kompisen Sobijan, som tilstadighet er på besøk på kontoret. Tilstadighet får jeg spørsmål om diverse programmeringsspråk (som jeg jo er ekspert på) eller enkle integraler han og Sobijan holder på med på tavla.

For å gjøre rollelista fullstendig, frekventerer den erketypiske, russiske fysikknerden Alec også kontoret til Yusuf, hvor jeg også normalt jobber. Alec er sped og lutrygget med tynt, blondt hår og det slappeste håndtrykket jeg har opplevd. (Han ligner en tafatt versjon av Sheldon i Big Bang Theory.) Han går for å være den intelligente i gjengen og er den eneste som faktisk har lært meg noe fysikkrelatert. Alec bruker tiden sin på å jobbe og spekulere, selv om dette gjerne går i snegletempo. Han er utrolig underdanig og høflig. Før han stiller meg et spørsmål spør han alltid (på haltende, men korrekt engelsk) ”Excuse me. May I ask you a question?” og her om dagen spurte han meg ”Can I go home now?”, en forespørsel jeg selfølgelig innvilget med glede (og overraskelse. Var det ikke jeg som skulle stille det spørsmålet?). Tuychi liker å tulle med Alec. Med jevne mellomrom stikker han innom kontoret og slenger et par vitser på russisk om Alec til Alec. Etterpå forklarer han meg hva han sa. ”I make a joke. I say: Alec, why you have glasses? Is it so you can look at girls far away?” Han ler. Så, I det han skal gå igjen føler han behov for å forsvare vitsingen sin, ”I find that, when you make joke, and you laugh ’ah, ah, ah!’ you work for many hours more. Maybe four.”

Tilbake på instituttet er strømmen fremdeles borte. Tuychi stikker hodet inn på kontoret ”No electricity come today. You can go home.” Jeg fullfører mattetimen jeg har hatt for Yusuf og Sobijan (bestemte, enkle integraler) og pakker sammen. Så spør Yusuf:”You have time?” Jeg svarer selvsagt ja. ”We go in one’ o’clock eat, and then university, I show, try fix Wi-Fi and driver for Samsung!” Jeg må slutte å si ja til alt mulig. Vi drar til byen og spiser osh, ris med gullerøtter, olje og oksekjøtt, sammen med Sobijan og en venn til. De kaller hverandre jenter. ”She has vagina!” Så, på vei til universitetet, jeg klager til Sobijan om at det er varmt og blir overhørt av en middelaldrende mann i dress og med viktig dokumentmappe/koffert. ”It is warm, yes? Where are you from? Norway?? I go Norway, Oslo, October I go Oslo. Stockholm – Oslo! I am professor ambassador! I have written 20 books! Look!” Han åpner kofferten og viser frem en samling bøker. ”What is your number telephone?” Dette setter meg litt ut. Telefonnummeret mitt. Javel. Jeg finner frem mobilen og viser han nummeret mitt. Han ringer og ber meg lagre nummeret hans. ”Call me! In a few days. We will sit down and discuss our problem.” Hvem sitt problem var det? Jeg aner ikke. Vi går videre. Nå begynner for alvor jakten på Samsung-driveren. (Samsung SL1610 printer). Uten å gå i detaljer om ferden, ender jeg to timer senere opp på Intstitute of War, på et kontor fullt av middelaldrende menn i militæruniform samt en middelaldrende datamaskin og en printer som nok så sine beste dager for 8-10 år siden. Jeg er i følge Yusuf ”Pragramista expert! Narvegia!” og sitter i beste ekspertstil på en seng(!) og ser på at Yusuf installerer en driver. Som sagt, jeg må slutte å si ja til alt...

Et nytt land og en uventet tale..

Jeg sitter i en lenestol inngangspartiet til et hus som ikke ligner noe jeg har sett før. Det er høyt under taket, lyst og åpent. Inngangsdøra til venstre for meg er nederst i en halvsylinder av vinduer som går fra bakkenivå opp til taket. Utenfor skinner sola på en innebygd hage med blomstre, trær og matplanter. Bortenfor den står en splitter ny, sort Lexus SUV. Til høyre for meg er en bred spiraltrapp uten rekkverk og jeg kan såvidt skimte den nederste delen av en gigantisk lysekrone. Nedenfor trappa står en flatskjerm-TV med stort lydanlegg. Foran meg fylles et bord med mat. Brød, syltetøy, te, krem, kake, en gryterett med poteter og kjøtt. Dette er altså Tajikistan. Dette er altså menneskenes hjem. Jeg er vist kommet på en feil klode!

Jeg hadde våknet med sola stekende på vinduet noen minutter tidligere. Klokka var 12. Det hadde vært lyst da jeg endelig hadde kommet meg i seng i mitt nye hjem, ca 7 timer tidligere. Rommet jeg lå i var stort og nesten umøblert; kun senga mi og et bord. Veggene var sterkt, kitch orange, komplett med en mangearmet lampe med orange glass i taket. Vinduer opptok nesten hele den ene veggen, men det fantes ikke gardiner. Uten å ane hva som ventet meg utenfor døra, tuslet jeg stille ned i første etasje. Målet var å finne noe å spise. Jeg kom ned trappa til nevnte inngangsparti og så ikke en levende sjel. Så plutselig kommer en jente på 14-15 med langt, svart krøllete hår gående fra en korridor til venstre. Hun ser meg og smiler. "You eat?" Sier hun og supplerer med uttrykksfult tegnspråk. "Breakfast?" Jeg stotrer frem et" "Yes" og blir vist til en av lenestolene som står inntil veggene på hver side. Så begynner maten å komme. Først kommer den samme jenta med en kurv flatt brød i biter og en kanne grønn te. Så kommer noe som for meg så ut som en bråte forskjellige mennesker med et uttall forskjellige matretter. Maten er god, men veldig anderledes. Menneskene er vakre og velkledde. En av disse nye, merkelige menneskene, en gutt på 16, også han med svarte krøller, setter seg ved siden av meg. "Hello. How are you? Breakfast it goood?" (ja, han sier it). Sjeleglad for å ha funnet noen som snakker engelsk (det viste seg nemlig at "eat" og "breakfast" var stort sett alt de andre kunne av engelsk), begynner jeg en lengre samtale, som jeg i ettertid har skjønt at stakkars Jhoni, som han heter, neppe skjønte særlig mye av.

Dagen går og jeg møter stadig nye folk. Hvor mange mennesker bor det egentlig her? Midt i lunsjen, kun et par timer etter frokost, kommer ei jente med tydelig europeisk utseende, lange mørk blonde korketrekkere og lys hud, gående. Jeg sitter og spiser ute, sammen med en flokk av disse nye ukjente, på noe som ligner en stor dobbeltseng uten madrass hvor vi alle sitter med beina kors med mat mellom oss. Alle spiser fra felles tallerkener, noen med skje, andre med hendene. Maten består av et utvalg korianderdruknede salater, mer av det flate brødet (som kalles non, eller lepjoshka), den samme gryta jeg fikk til frokost og selvfølgelig te og frukt. Den nye jenta smiler og hilser på familien på det som for meg fremstår som flytende russisk. De smiler og sier "å-ra-lii" og gjør plass til henne ved siden av meg. Hun presenterer seg som Aurélie og er også innkvartert hos familien Sharipov gjennom IAESTE. Det samme er indiske Surbhi, som er på jobb enda. Eller "jobb", som det gjerne er i Tajikistan.

Tiden viser at det i alt bor 17 stykker i Sharipov husholdingen; mor selv, Paris og hennes mann Vargas, to av deres tre barn og en svigerdatter, en bror med ektefelle og deres tre barn, en søster med èn datter, et datter av enda en søster, en vaktmester/almuligmann/"sønn" og oss tre IAESTE studenter. På skrivende tidspunkt er det bare 14 igjen. Aurélie dro hjem til Sveits i natt, broren til Paris dro tidlig til Moskva for å arbeide og kommer ikke tilbake før i september og Assis, altmuligmannen er hjemme i Afghanistan for å fikse nytt visum.

Det skulle imidlertid bare bli merkeligere utover kvelden. Det viste seg nemlig å være Rustams (Paris' sønn) bursdag, og alle kvinnene i huset hadde kokt og bakt og styrt i mange mange timer allerede, siden i dagen før mente Aurélie. For en fest er ikke småtterier i huset til familien Sharipov. "Ball"-stuen i andre etasje, et stort åpent rom med plass til flere langbord, ble sakte men sikkert fylt av mat i alle former og fasonger. Da kvelden kom var tre lange bord stappet så fulle av mat og drikke at det knapt var plass til mennesker rundt de. Gjester kom jevnt og trutt fra i sjutiden og før halv åtte satt alle til bords. Jeg var selvsagt invitert sammen med Aurélie og Surbhi, men planla å holde lav profil siden jeg ikke kjente noen og knapt hadde vært i huset 12 timer. Paris ville det anderledes. Midt under middagen begynner talene. En etter en reiser gjester seg og strør om seg med godord om Rustam, hans nye kone, og familien som helhet. Etter en stund vinker Paris Aurélie opp på gulvet. Det virker for meg ikke så unaturlig siden hun tross alt har bodd der i 6 uker og kjenner familien rimelig godt. Hun reiser seg noe motvillig og holder en kort og enkel tale som blir godt mottatt blant de mange distingverte Tajikerne som sitter langs bordene og pusker mat og drikker vodka. Her må det da stoppe, tenker jeg. Men nei. Surbhi, som knapt har vært i familien i ti dager, blir kalt opp. Jeg begynner å ane hvor dette kommer til å ende og forsøker å forberede noen velvalgte ord. Men hva skal man si i en tale til en person man først møtte 16 timer før foran en forsamling folk fra en helt annen kultur, en kultur som foreløpig er totalt ukjent. Jeg aner ikke. Surbhi høster lett aplaus for sin tale og setter seg ned. Paris vinker meg opp på gulvet. Shit. Jeg reiser meg, glemmer glasset mitt, som vissnok er standard når man holder slike taler, og setter i gang svadamaskinen. Hva jeg sa, husker jeg ingenting av, men Rustam smilte og Paris så riktig fornøyd ut etterpå, så så ille var det neppe.

Utover kvelden ble jeg flere ganger invitert til Paris' bord for chai (te) eller vodka eller underholdning og sang på Tajiksk fra noe jeg mener må ha vært en Tajiksk popstjerne. Gudene vet. Det gikk i alle fall bra til slutt..

Neste gang: Intriger på kontoret: "Tuichi - Ladies Man"...

"It's normal" og Kuskinnproblemet.

Jeg er neste ved busstoppet når Tuychi ringer. "Helloo. Where are yoo?" Klokka er alt for masse. Jeg slulle kommet meg hjemmefra mye tidligere. "I'm on my way. Five minutes!" Egentlig vet jeg at fem minutter er et alt for optismistisk estimat, men jeg er jo ikke kjent i byen... Det er en varm dag i Dushanbe. Bussen står og venter på busstoppet når jeg kommer og kjører i det jeg hopper på. Den er klam og trang, men i god stand og koster bare 60 dihram. Halvveis ned Rudaki ringer Yusuf. "Helloo. I want you be in Academy of Science!" Det har gått ti minutter siden jeg sa fem til Tuychi. Jeg vet Yusuf neppe vil skjønne hva jeg sier uansett, men mumler noe om "Soon, soon" og legger på. 25 minutter for sent finner jeg Tuychi utenfor Academy of Science, et stort murbygg med smått ornamenterte vinduer i god gammel Sovjet-stil. Jeg løfter hendene mine unskyldende, "I'm so sorry! I'm really late!" Tuychi smiler og tar meg i hånda. "Don' worry. It is normal."

Jeg er på Academy of Science for å registre meg som arbeidstaker ved instituttet. Det er egentlig ikke måte på hvor mange registreringer og hvor mye byråkrati det er i dette landet. Jeg har imidlertid innsett at dette sannsynligvis er fordi det gir god anledning til bestikkelser og korrupsjon. (Som et eksempel på utbredelsen av bestikkelser: I går kom en av jentene i huset og viste frem 5eren hun hadde fått i karakterboka for 100$. "You not pay for grades in Norway?? Really?") Heldigvis er det ingen korrupsjon å finne på Academy of Science ( som jeg kan se). Tuychi tar meg med til et kontor hvor det sitter en mild, russisk kontordame. Sjefen hennes er ikke her og Tuychi tar til å ringe rundt. Dama spør om Norge og om jeg snakker russisk. Jeg bare rister på hodet og ser dum ut. Som vanlig. Hun begynner å spørre Tuychi, som er ferdig i telefonen, om meg. Som vanlig det også. (It is normal..) Det viser seg at hun kjenner en fyr som lærer bort russisk, mot betaling selvsagt, og lurer på om jeg er interessert. Taktikken min så langt i Tajikistan har vært å bare si "ja" uansett, så jeg sier "da". (Dette er forøvrig en generell taktikk. Som da jeg og Thea stod i immigration control i Bangkok: "You travel together?" "Yes." "This your brother?" "Yees." "Ok." "Yies." Det må også sies at "da" er et av veldig få russiske ord jeg kan, så det er lett å bruke det til alt. Og det er mer positivt enn å bare si ”ya ne panemayo” til alt.) Akkurat da kommer sjefen for International Relations inn døra, en mann på rundt 30 med veldig markerte kinnbein og nedbarbert sjeggvekst verdig en mullah. Han ser svært Tajiksk ut. Før han kan begynne registreringsprosessen må han selvsagt flytte på alle de løse papirene på skrivebordet og etterhvert samle de i en haug på den ene siden. Så må han lete etter noe som han ikke finner i 3-4 minutter. Registreringen er egentlig bare at han kopierer kopien av passet mitt og skribler noe ned på baksiden av et eller annet dokument. Så gir han meg nummeret sitt og sier jeg bare kan ringe ham om jeg skulle få noen slags problemer med politiet eller andre. "Anytimee!"

Tilbake på jobb møter jeg Yusuf, som vanlig hyperaktiv og ultramotivert for å lære engelsk, og ikke spesielt interessert i mine forsøk på numeriske løsninger av ulineære differensiallikninger. ”I have quession!” sier han og begynner utrettelig å spørre om uttale og diverse engelske ord. Det går ikke fem minutter uten at han spør om noe nytt. Til gjengjeld lærer han meg russisk, så jeg synes egentlig det er greit. Litt utpå dagen, det har vært stille fra Yusuf en stund, kommer det på nytt. ”I have quession. Come.” Yusuf googler kuskinn. Kuskinn. Som i skinnet til ei ku. Han begynner å snakke om å kjøpe og selge. ”Buy sell cow....ehm. how?” ”Skin?” Foreslår jeg. ”Hide?”. ”Cowskin, yes! Buy find cowskin for Tajikistan on internet!” Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva han vil. Kjøpe kuskinn? Han forklarer nærmere. Gestikulerer. Spør. Det viser seg at han tilfeldigvis har et kuskinn liggende hjemme og han vil at jeg skal finne noen som kan kjøpe det for 200$. På google. Dette, mener han, burde være enkelt, for jeg kan engelsk og det meste på internett er jo på engelsk. Denne kjøperen bør helst være tyrkisk og være villig til å reise til Tajikistan, møte Yusuf, få kuskinnet og betale. Jeg forsøker å forklare om eBay og hvordan kjøp og salg på internett vanligvis fungerer, men jeg klarer ikke å få Yusuf til å forstå. Han sitter håpefull ved siden av meg og forventer at jeg skal trylle frem den perfekte kjøper. Etter et kvarter med håpløs leting gir jeg opp, til Yusufs tydelige skuffelse.

Da dagen var over hadde Yusuf lært en bråte nye engelske ord. Han hadde også lært a si ”I have a question”. Jeg hadde kopiert ei differensiallikning, og kode for å simulere den, fra ei russisk lærebok i Matlab som så ut som den var fra sovjettida og fått opp en graf. I tillegg hadde jeg en skrivebokside med russiske ord med oversettelse til å pugge. En god dags arbeid i Tajikistan.

En behagelig overraskelse

Så, på tur ned Rudaki, hovedgata i Dushanbe. Aurelia og Sorbhi har overtalt meg; på tross av en hel dag i baksetet pa en mashutka skal vi ut i kveld, til nattklubben Port Said for å danse. Klokka er snart 23, det er litt kjolig ute etter en hel dag med regn. Jentene har fortalt mye om Port Said. Det er den eneste plassen de får lov av familien å gå ut på, fordi den ligger kun ti minutter fra huset vårt. Her kan man danse til langt på natt til de siste russiske storhits og drikke Tajiksk vodka til 5 solmoni glasset. Storartet. De fortalte imidlertid ikke om go-go danserne og et dansegulv fullt av ultra vulgare prostituerte på jakt etter europeiske forretningsfolk. Men mer om det senere...

For det har skjedd utrolig mye rart paa en uke. Den Tajikistanske opplevelsen begynte paa flyplassen i Riga. Ved gate c1, bortgjemt i en ende av flyplassen sitter jeg, en håndfull europeiske ingeniorer og utsendinger og en flokk litt smårare, men velkledde folk som ser ut som, ja, Tajikere. På dette tidspunktet hadde realitetene allerede innhentet meg. Jeg er en infamost dårlig planlegger og i kraft av dette hadde jeg ikke den fjerneste ide om hva som ventet meg i Dushanbe. Jeg hadde ikke sendt en eneste mail til verken arbeidsgiver eller IAESTE, og ante ikke hvor jeg skulle bo, hva jeg skulle arbeide med eller, det som nok gjorde meg mest nervos, om noen faktisk ville mote meg paa flyplassen. Jeg hadde ikke visum, saa jeg var forberedt paa en time eller tre med byrårati og bestikkelser på flyplassen, men var de som skulle hente meg klar over dette? Neppe. Jeg blir mer og mer urolig. Flyet boarder, tar av. Det er ikke en gang halvfullt. Det vises at Dushanbe er hovedstad i en fattig utpost i en obskur region.

Et sted midt over Russland topper det seg. Jeg har gått gjennom worst-case scenarios i en time nå. Det er ingenting jeg ikke kan takle, men det å ikke vite er verre enn noe av det som potensielt venter. Jeg er på dette tidspunktet forberedt på å gjennomgå et visumhelvete, hvorpå det selvfolgelig ikke er noen som venter på meg på andre siden og for å toppe det hele vil bagasjen min vare borte når jeg kommer gjennom kontrollen. Så feil kan man ta. Visumprosessen går knirkefritt og tar ikke mer en en droy halvtime. Jeg kommer ut til sekken min, intakt og oppasset, og slank, velkledd fyr IAESTE Tajikistan som sier han heter Rustam. Han tar meg med bort til en splitter ny, svart Lexus, absolutt ikke det jeg hadde forventet å bli hentet i. (Jeg hadde, selvsagt, sett for meg en nedkjort Lada eller verre..)

Vi kjorer gjennom morke, brede bygater, med tre paa begge sider. Husene langs veien er gamle og nedslitte levninger etter Sovjettida, med et par nyere innslag her og der. Rustam sier jeg skal bo hos ham noen dager, til inkvarteringen min er ferdigforhandlet. Greit nok. Jeg ser for meg en småhip liten leilighet nart sentrum og en sofa. Feil igjen. Jeg får bange anelser når Rustam etterhvert tar av fra hovedveien og snirkler seg inn mellom nedslitte murvegger på en vei som knapt kan kalles en vei. Det er kloakk i rennesteinen. Slitte, halvveis odelagte porter med jevne mellomrom langs veggen. Igjen blir fantasiene mine motbevist i det vi stopper foran en rodmalt og elegant port utenfor noe som ser ut som et lite palass. Vi kommer inn på gardsplassen og finner en flunkende ny SUV og et hus som faktisk ikke er langt unna et palass. Utenfor dora står en bråte av store og små sko og sandaler. Inne er det enda flere. Jeg aner at det ikke er bare Rustam som bor i dette huset. Rommet mitt ligger i andre etage, opp den åpene spiraltrappa, forbi den overdådige lysekrona og inn på et stort rom som inneholder kun en seng og et bord. "Good night! See you tomorrow!"

Fortsettelse folger. Beklager mangel på o og ae

Reisetid...

Som egentlig betyr at æ bare teste for å se korsn ting funke. Reise i mårra. Via Riga til Dushanbe midt i natta. Kos.

Brneirik