Varkas svarte Lexus SUV suser langs en svingete vei opp mot fjellene nord for Dushanbe. Det kjøres Tajikistansk, altså man bruker hele veien og kjører gjerne tre i bredden om nødvendig. Til å begynne med kan det virke litt skummelt å ligge i 100 i feil kjørebane med en møtende bil halvveis på veiskulderen ved siden av deg og bare noen cm klaring mellom speilene. Når man har sett det noen titalls ganger, og hørt banninga og tutinga og sett at alt går bra til slutt, begynner man å ta det mer med ro. Man stoler på at ingen har lyst til å dø i dag. Varka setter på stereoanlegget. Tajikistansk popmusikk. Jeg hadde egentlig ikke planlagt å sitte i denne bilen i det hele tatt. Egentlig skulle jeg vært på jobb, men så var jeg litt syk og kom i skade for å nevne det for Pari, som var hjemmom en tur. "Nye rabota?" "No.. Sick.." Da var det ingen vei utenom. Jeg måtte være med tilbake til Varzob. "Atmosfere! Gooood!" Påstår Pari. Som nevnt tidligere dro familien for to uker siden til Varzob, i fjellene nord for Dushanbe, for én natt natt mens huset ble sprayet ned. De er fortsatt ikke tilbake. (Eller dvs, Pari er fortsatt ikke tilbake. De fleste andre har kommet hjem.) For Pari er Varzob himmel på jord og medisin for alt ondt. Hun er i svært godt humør bak i baksetet. "Whooooooop!" Jeg tror først det er en del av sangen. Varka har skrudd stereoen på fullt og musikken vrenger både i høytalerene og i ørene mine. "WHOOOOP!" Jeg snur meg, og der sitter Pari og humper opp og ned med et stort barnlig glis over hele ansiktet mens hun danser med armene og synger alt hun har. "TANZA! DANCE!" Roper hun til meg. Jeg føler jeg er nødt til å dele litt av entusiasmen hennes og prøver et par uinspirerte sittedanse-moves, men gir fort opp og nøyer meg med å holde takta med føtter og hender. "AIAIAI!" Pari prøver desperat å ta enda mer av, men innser etterhvert at dette er fysisk umulig og roer seg sakte men sikkert ned.
Endelig fremme i feriehuset får jeg en kjapp briefing fra Pari. ”No eat! Today no eat! Tomorrow, chut-chut. Today no eat! Sleep, sleep! Tomorrow good!” Jeg får litt sprøtt tørket børd med sukker på og blir lagt i en seng innerst inne i huset. Her ligger jeg lydig og forsøker å sove. Fra stua hører jeg musikken fra et russisk såpedrama som Pari bruker å se på DVD. Jeg analyserer og finner ut at det finnes kun 4 forskjellige musikkbiter; dramatisk/skummel, som er mest brukt, skummel/trist, som en god nummer to, trist/romantisk og til sist klissete/romantisk. Rundt 5 ”vekker” de meg og jeg får servert litt suppe med ris. ”You go come steam? Shhhhhh” Det gestikuleres. Vil jeg være med i radonbadstuen? ”Yes. I come.” Jeg pakkes inn i ullpledd og håndklær og stables inn i Lexusen sammen med alle de andre.
”You and go and come and thisis swimming? Is no cold. Is warm.” Jhoni er den eneste som snakker engelsk blant de som er i Varzob sammen med meg. Det er neste dag. Jeg har sovet en lang natt på helsehotellet som ligger rett ved feriehuset. Det er ikke plass til alle i huset, så jeg og Jhoni ble sendt til hotellet for natta. Hotellet er fra Sovjettida og har ikke, så langt jeg kan se, blitt renovert siden. Alt er selvfølgelig i betong og hadde sett rimelig ukoselig ut hadde det ikke vært for de store maleriene av idylliske elver og fosser som henger med små mellomrom langs veggene. Dette gir et skift fra ukoselig til urkitch. Standard Tajikistan. Jeg sier selvfølgelig ikke nei til swimming med Jhoni. De siste 24 timene har jeg ikke rørt meg særlig og høydepunktene har vært de to beøkene i radonbadstuen, så jeg er glad for litt action. Jeg følger Jhoni ned en lang korridor i kjelleren på hotellet. Det er flere lukkede dører på hver side, hver med noe russik eller tajik påskrevet seg, men ingen tegn til noe basseng. ”Sitdown and wait and here.” sier Jhoni og forsvinner. Et par minutter senere vinker han på meg og vi går inn en av de lukkede dørene sammen med en liten flokk tajikere. Bassenget er ca 5x10 meter og fyllt med 1,4 meter ukloret ferskvann som holder ca 30 grader. For meg virker det som et ideelt bosted for bakterier og andre skumle ting, og min skepsis blir ikke mindre da brorparten av tajikerne vrenger av seg og hopper uti i boxeren uten å dusje. Jeg bestemmer meg i midlertid for å hoppe i det, bokstavelig talt, og stuper uti etter resten.
De fleste tajikere mener svømming handler mer om å forflytte vann vertikalt enn om å forflytte kroppen horistontalt i vannet. Dette resulterer i mye plasking og kaving og heller lite svømming. Derfor er selvtillitten min høy da Jhoni foreslår amerikansk vannfotball. (”You can and game and football?”) Vi deler oss inn i to lag, jeg og tre pinglete tajikere mot Jhoni, én pinglete tajiker, og det som Jhoni senere forteller meg var en 105 kilos tungvektsmester i boksing. Han ser virkelig ut som en tungvektsmester i boksing, gigantisk med muskler som en sint tyrefektingsokse. Jeg gjenkjenner han tidlig som min verste motstander og observerer mens han brutalt overfaller mine lagkamerater og scorer mål etter mål. En stund klarer jeg å score såpass jevnt at vi holder greit følge, men jeg innser at vi ikke kommer til å vinne med mindre jeg gjør noe drastisk. Jeg svømmer tilbake i forsvar, finner bokseren med øynene mine og gir han ”the Evil Eye”. ”Her er det bare meg og deg”, prøver jeg å formidle ”Mano-a-mano”. Jeg går inn hardt og prøver å rive ”ballen”, som er en oppblåsbar flytevest, ut av hendene hans. Han ser overrasket ut og prøver uten hell å dytte meg bort. Snart er alle spillerne rundt oss og oppå oss, de fleste med et tak på ballen. Vi står låst slik i noen minutter før det ”blåses av” og ballen blåses opp igjen. Bokseren prøver en offensiv på høyre flanke. Jeg beveger meg i forsvarsposisjon. Han smiler og dytter meg unna, men jeg tenker raskt,tar tak og løfter hele den store mannen opp i vannskorpa slik at svømmetakene hans bare blir plasking. En av lagkameratene mine kommer og river ballen ut av hendene på bokseren. Vi scorer. Success! Han prøver å holde maska, men er tydelig litt frustrert. I deres neste angrep går jeg igjen rett på. Igjen blir det en stor klynge av folk på ballen, men ingen klarer å gjøre noe. Til slutt tar jeg et solid grep om ballen og begynner å dra hele klumpen med tajikere mot mål. De andre kjemper fortsatt om ballen. 3 meter, 5 meter. To meter fra mål synes boksemannen at nok er nok. Han slipper ballen, klatrer opp på de andre og kaster hele seg oppå meg. Jeg er plutselig på bunnen av bassenget uten særlig luft i lungene uog prøver desperat å komme meg opp. Det synes ikke boksemannen noe om og holder meg nede litt til mens han river ballen ut av hendene mine. Som et lite farvel sparker han meg et par ganger i ansiktet før han gir i vei mot mot mål for å score. Jeg setter meg forslått opp på bassengkanten for å forsikre meg om at ingenting er ødelagt. Leppene mine er litt hovne og hendene mine verker etter å ha tviholdt på ballen så lenge, men ellers er alt i orden. Klok av skade holder jeg god avstand resten av kampen...
Neste gang tenker jeg road-trip tingen jeg lovet forrige gang kommer, komplett med de meldte brennende slanger og også en del grønt vann og veier uten vei. Over helga. (Men skal på Port Saïd (se den første bloggen) med IAESTE-folka i kveld, så kanskje jeg har noe mer akkutt å fortelle mandagen.... ;) )
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar