Bjørn Eirik: Tajiksk TV-stjerne

Jeg føler historien gjentar seg. Klokka er kvart på ni. Jeg står småstresset på hovedveien ved huset jeg bor i og venter på en marshutka. Etter at jeg for noen dager siden oppdaget at det ikke bare er nr. 4 som går til Siljoni Bazaar, men også t67, har ventetiden krympet fra 5-10 minutter ned til rundt ett minutt. Jeg kaster ut hånden og en marshutka stopper rett foran meg. Et par minutter senere står vi fast. Veiarbeid og kaos. Jeg blir mer og mer stressa. Tar opp mobilen og sender en melding til Steve. ”Late. Overslept. 20 mins. Tell Tuychi.” På en normal dag hadde jeg vært eksepsjonelt tidlig ute, sannsynligvis en time eller to før noen av de andre, men i dag er ikke en normal dag. Jeg og ”gjengen”, Tuychi, Yusuf, Steve, Sobi-Jon og student med tenåringsbart skal på nemlig Tajiksk TV. Directoren hadde ringt meg og fortalt at vi måtte komme klokka 9 i dag for å diskutere hva vi skulle gjøre og si. Jeg hadde bestemt meg for at i dag skulle jeg i alle fall ikke være for sein, og satte selvsikkert vekkerklokka til kvart over 8. Dette, hadde jeg regnet ut, ville gi meg én time og tre kvarter på å dusje, spise og reise. Not so. Det viser seg nemlig at det kun er 45 minutter fra kvart over 8 til 9. Dette oppdager jeg halv 9, etter en herlig dobbel snooze, og spretter opp og dusjer og ordner meg i rekordfart.

Når jeg endelig kommer til instituttet nærmere halv ti og kommer halvveis andpusten inn på Tuychis kontor, finner jeg Tuychi og Steve i særs avslappede posisjoner. ”Sorry I’m late!” Tuychi bare smiler. ”It’s normal. The Director is not here yet. I am having day off yesterday and director calls and says I have to be here at 9. For it, I am here. But he is not coming yet. I don’t know why.” Selvfølgelig. Jeg må visst et øyeblikk ha glemt hvor jeg er og hva 9 betyr her. Klokka halv ett kommer Yusuf inn døra. ”Come. Is meeting. Is television.” Vi pakker sammen sakene våre og går ned på kontoret til directoren. ”Ok, so. Today, we will be going to the television studio of The First National Television of The Republic of Tajikistan.” Så følger veldig innstendig og overtydelig innføring i hva han vil at programmet skal handle om. Han ønsker å rekruttere flere unge Tajikere ved å fortelle hvordan man kan oppnå masse rart ved å forske på fysiske ting. Nano Technology, for eksempel. Store greier. Han vil også fokusere på mangelen på finansiering og satsing på fysikk fra sentralt hold. Formatet skal være en samtale rundt et bord med en programleder med bart. Høres ut som en hit.

Vi møter programlederen med bart utenfor kontorene til The First National Television of the Republic of Tajikistan (eller TFNTRT, som vi med en fot innenfor kaller det). Vi gir fra oss passene våre i sikkerhetssjekken på tur inn og blir tatt med inn på et kontor med to skrivebord og en ”Electrical Machine”, en merkelig innretning som sender ut romtemperert luft mens den kjører lunket vann rundt i et slags meningsløst kretsløp. Directoren forklarer programlederen med bart veldig innstendig og overtydelig hva han vil at programmet skal handle om. (”Tajik tajik Nano Technology russisk!”) Innimellom sender programlederen med bart spørsmål til meg og Steve av typen ”Tajikistan good?”. Jepp. En dame kledt i en tradisjonell, fargerik, heldekkende potetsekkjole stikker hodet inn døra og ber oss komme. Vi følger henne ut i den uanstendig varme sola og videre inn i en slags hangar som det viser seg huser studioet vi skal filme inn. Yusuf, for anledningen med ny hårsveis uten hår og skjorte og slips, minner litt opp en unge i en sukkertøybutikk. Han ser på meg og smiler. ”Me and you, TV-star!” Vi setter oss ned på enkle, ubehagelige stoler rundt ikke mindre enn tre bord. Ett på hver side av programlederen med bart som sitter i midten med sitt eget lille bord. Directoren flytter stolen sin slik at den står nesten ved siden av programlederen med bart. Jeg sitter ved siden av directoren igjen sammen med Steve. ”Assalomu aleykum. Tajik tajik tajik....” Programlederen med bart øver seg på hva han skal si. Directoren fortsetter de innstendige og overtydelige innstruksjonene. Rundt oss gjøres alt klart. De fire kameraene stilles riktig inn, et ensfarget hvitt backdrop blir lyst opp av grønne og røde lyskastere, mikrofonene, komplett med gaffatape og slitte XLR-kabler settes på bordene og rettes mot hver av oss. Lyset dempes og en stemme høres over en slitt PA. ”Raftem!” Vi er i gang. ”Assalomu aleykum!” Programlederen med bart (heretter kjent som PMB) kommer med en kort introduksjon og spør så directoren et spørsmål. Directoren, for anledningen med en kledelig rødfarge i kinnene, snakker i vei. ”Tajik russisk, tajik, Nano Technology. Tajik russisk Nano Technology tajik!” PMB prøver å snike inn et par oppfølgende spørsmål, men directoren bare kjører på. ”Tajik Nano Technology russisk inernational!” Når han endelig tar en pause, griper PMB sjansen og stiller et par spørsmål i den andre retningen. Student med tenåringsbart må fortelle om hvordan han var på en konferanse i Russland om atom og kjernefysikk – og Nano Technology – og fikk sjansen til å møte President Medvedjev. Så prøver han å si noe om kvantedatamaskiner, men avbrytes av PMB. ”Nano computers?” Damen i PAen avbryter og sier Student med tenåringsbart må rette seg opp og snakke høyere. Slik fortsetter det. Jeg prøver å holde meg alvorlig og presentabel, ser på den som snakker og aldri inn i kameraene. Så, etter en liten evighet med tajiksk monotonsk droning, hører jeg PMB nevne navnet mitt. ”Bjor Benjaminson e Narvegia, y Steve Kupke e Germania.” Jeg må svare på spørsmål om kunnskapsnivået her i forhold til Norge og om ”Norways successes in Nano Technology”. Med directorens instruksjoner i bakhodet svarer jeg diplomatisk og velartikulert, men prøver å holde det mer eller mindre innenfor sannhetens rammer. ”I think the level of knowledge, at least theoretically, is more or less the same here as in Norway, but since the Norwegian government is putting more money into technical educations, the practical knowledge, through experiments and such, for example in Nano Technology, is better in Norway.” Dette tenker jeg er akkurat det directoren vil ha, om enn en smule utenfor tidligere nevnte rammer, og jeg er meget fornøyd med meg selv i det PMB sender ordet over til Steve.

I det vi reiser oss fra stolene våre, en drøy time etter vi satte oss, slår det meg at jeg nettopp har deltatt i det som kanskje blir det kjedeligste TV-programmet noensinne produsert. Utvilsomt en unik opplevelse for oss, men neppe så populær hos den gjengse Tajiker.

Jeg vet ikke enda når det skal sendes, muligens i dag. Skal prøve å få tak i et opptak av det, selv om det neppe er spesielt severdig.. :P Har bilder på mobilen, men glemte usb-kabelen hjemme, så de kommer ikke før uti august en gang..