Det er generelt ikke så mye mer å si. Jeg har visst vært på TV, men fikk ikke sett det. The First National Television of Tajikistan var visst litt sinte på oss fordi vi ikke alle hadde slips på oss. De truet med å kutte oss helt. Det går da ikke an å være på TV uten slips! Til slutt bestemte de seg for å sende det likevel, men de passet på å ikke si noe til oss. Hyggelig. Men noen kompiser av Tuichi hadde sett det og syntes det var sweet. Blir neppe no youtubing, tho. Desverre.
Jeg vet jeg har lovet brennende slanger siden første bloggen ca, så jeg bør vel si litt om det. IAESTE Tajikistan arrangerer utflukter stort sett hver uke til mer eller mindre severdige steder rundt Dushanbe. Den første uka jeg var her gikk turen til Chili Chor Chashma, eller Forty Four Lakes, som vi ble fortalt det het på engelsk. Not so. Vi starter fra Dushanbe før 8 en lørdag morgen i en Marshutka stappfull av vann, mat, og den orginale ”gjengen”: Jeg, Liisa, Audrey, Surbhi, Aurelie og Tom (av disse er bare jeg og Tom igjen). I tillegg hadde vi med oss en kjøremann, en Komil og ca 5 tajikske pop-sanger på full guffe på stereoen. På tur ut av Dushanbe blir vi stoppet i en politikontroll. Kjøremannen hopper ut med pass og registreringer, samt et par somoni, og to minutter etterpå er alt i orden. Vi kjører sør og vest, mot grensen til Afghanistan og Uzbekistan, gjennom et landskap av steinete fjell og gressgrønne rullende åser. Vi stoppes i et par politikontroller til. Samme leksa. Alt som kan minne om grønt rundt oss gir etterhvert opp og blir erstattet av steinete steiner og jord og støv.
Vi stoppes i enda flere politikontroller. Faktisk stoppes vi i alle politikontrollene som finnes. Hver lille landsby har sitt eget halvkorrupte drittsekkpoliti og akkurat i dag har samtlige bestemt seg for å ha ”kontroll”. Kontroll betyr å stoppe ca litt flere biler enn du har tid å betjene for random ”lovbrudd” og innkassere en beskjeden sum somoni fra hver av de. Sjåføren vår var fullt og helt klar over dette og bremset ned hver gang vi nærmet oss et checkpoint. Det hjalp lite. En bil full av utlendinger er for fristende. Det topper seg imidlertid i en litt større by noen timer sør for Dushanbe. Kontrollen tar lengre tid enn vanlig og vi ser både kjøremannen og Komil diskutere og gestikulere heftig med to politimenn med bart og alt for stor politihatt. Så blir Komil med de to politimennene inn i en grønn Opel. Ikke akkurat noen offisell politibil, men jaja. De kjører av gårde og kjøremannen hopper inn i Marshutkaen og følger etter. Vi tas med til en nedslitt, hvitmalt sovjetlevning jeg antar er politistasjonen. Vi står utenfor bilen og hører på høylytt krangling innenfra. Så kommer Komil ut og sier vi må frem med pass og papirer. Vi gjør som vi blir fortalt og følger med inn. Her fortsetter kranglinga i 20 minutter mens jeg beundrer bilder av presidenten (standard overalt, selv i små butikker) og diverse gamle politimestre. Det er også en vegg med bilder av og hyllest til de politimennene som døde under borgerkrigen. Det var ikke få. Etter å ha innsett at de ikke kom til å få noen stor payout fra oss, lar politimennene oss gå, om enn noe motvillig. Landskapet er om mulig mer øde og steinete enn før. Veien, som er full av hull og humper, går rett frem kilometervis under steikende sol gjennom en halvørken. Vi hører et lite smell og lyden av et punktert dekk. Herlig. ”No worries! Don’t worry! It’s OK!” Komil prøver å holde motet vårt oppe. Kjøremannen finner en noe tvilsom jekk i ”bagasjerommet, samt et enda mer tvilsomt reservehjul. Komil begynner å jekke bilen opp og de får tatt av det gamle hjulet og plassert det nye på ca riktig plass før vi hører et smell og en knirkelyd som umulig kan være god. Jekken har gitt opp og marshutkaen hviler halvveis på veien og halvveis på de nye hjulet som står i en svært feil vinkel. Det hele ser lite lovende ut. Tom observerer at det er en svær rift i det nye dekket også. ”Don’t worry! No problem!” sier Komil, men han høres unektelig litt mer usikker ut nå. Biologen Aurelie finner et merkelig innsekt på veien. Det er 7 cm langt og ser ut som noe fra en Ailien film. Hun har lyst å ta det med seg, men får ikke lov. Vi er redde for at ekle romvesen plutselig skal sprenge ut av magene våre. Så, etter å ha stoppet mer enn 10 biler i jakten på en jekk som funker, kjører vi videre. Kjøremannen tør ikke kjøre i mer enn 50 i frykt for å sprenge det nye dekket også. (Vi skaffer oss imidlertid et nytt ekstradekk på tur hjem.)
Kjøremannen vet ikke hvor vi skal, så vi stopper ved hvert kryss og spør 3-4 folk. Til slutt, midt i ørkenen, 5 timer etter vi forlot Dushanbe, finner vi en grønn oase. Chili Chor Chashma. 44 innsjøer. Vi hopper ut av marshutkaen til 40 grader og stekende sol og kommer oss fort i ly av noen av de store trærne som står rett innenfor inngangen.
Etter å ha spist maten vår (jeg og Surbhi hadde laget mat etter tilfeldighetsprinsippet: bland alt du finner i en panne og kok det. Funka fint. Smakte som lapskaus.) er vi ivrige etter å utforske alle innsjøene. 10 minutter senere kan vi fastslå at det kun finnes én innsjø, og den er mer som en kulp i en elv enn noe annet. Vi finner imidlertid flere kilder hvor iskaldt, krystallklart vann kommer ut av berget. Vi spør Komil. ”I think, Chili Chor Chashma not 44 lakes. Is 44 springs.” Jepp. Hver med en spesiell helbredende kraft, visstnok. Vi er skuffet, men plassen er ikke helt uspektakulær. 
Vannet er så klart som det kan bli og store og små fisk svømmer i flokk mellom undervannsgress og vannslanger (den levende typen). I tillegg er den nedre delen badested for tallrike tajikere som plasker og hoier som få andre. (Det er selvsagt en svær vegg mellom menn og kvinner.) Litt nedtrykte klemmer vi oss inn i marshutkaen og begynner på hjemturen. Stereoen kommer fremdeles med de samme 5 tajikske (evt. russiske) hitsangene. ”Ty menya zavut osv..”. Vi stoppes fremdeles på hver eneste checkpoint og når vi nærmer oss Dushanbe igjen er tallet oppe i nærmere 20. Vi kan faktisk se porten som markerer bygrensa til Dushanbe når det nye/gamle hjulet gir opp og punkterer. På dette tidspunktet er det bred enighet i gruppa om at dette måtte være tidenes road-trip. Det måtte være vanskelig å fylle like mye rart, ubehagelig og uventet på 12 timer biltur. Vanskelig, men ikke umulig. Mens vi står der og venter på våre redningsmenn vi antar Komil og kjøremannen har ringt, kommer en liten gjeng tajikere ut fra en bensinstasjon som ligger på andre siden av veien. En av de holder noe langt og tynt som vrir og kaster på seg. Aurelie identifiserer det som en slange. Slangen kastes i veikanten, dynkes i bensin og tennes på. Halvveis i sjokk løper vi bort tidsnok til å se en halv meter lang slange vri seg i flammer. Aurelie spør på haltende russisk hvorfor de brenner slangen. ”Jo” forklarer den ene ”vi fant slangen inne på bensinstasjonen, så for å straffe den, brenner vi den.” Ja, slangen lærte nok en lekse...
Dagens siste politisjekk skjer 200 meter fra huset vårt. Totalen endte på ca 25. Forresten, jeg, Surbhi og Aurelie bestemmer oss senere på kvelden for å ta turen til Port Saïd. Den er denne turen som er referert til i den første bloggen. Port Saïd er stedet man går til om man vil plukke opp vulgære russiske prostituerte, se på umenneskelig stygge go-go dansere eller danse til de samme 5 sangene vi hørte på i marshutkaen sammen med halvfulle tajikske menn. Alt dette skjer mens man bombareres med blinkende lys, laser, skumsnø og ropende tajikske DJer. Det er en fantastisk opplevelse. Grusom, ja, men samtidig så herlig som man kan få det.
Resturantlivet er også noe for seg selv. Om en ikke går på en etnisk resturant, er shashlik stort sett eneste reelle alternativ. Shashlik er et kjøtt grillet på en pinne. Altså grillspyd. Tilbehør er gjerne lepjoshka (brød), løk og en merkelig dressing som smaker svisker. Dette omtales i Bibelen som noe av det beste den sentral-asiatiske kusine har å tilby. Dette er desverre ikke langt unna sannheten. Går man på litt større resturanter kan man få et litt større utvalg, og på Rokhat får en til og med en herlig oversatt meny. I følge menyen kan man få servert bl.a. ”The National Nobody”, ”Ruled Sponge-Cake”, ”The Boillon Ball of Meat Hen”, The Hot Dish Boiled Corn in Milks”, en av mine favoritter ”The potatoes on Plesantry till the Peasant” ”The National Little Flat Round Cakes” og ikke minst “Salad Surprise – Pineapple From Cheese!”. I tillegg hørte jeg rykter om en tre-salat. Audrey hadde spurt hva det var. Beskrivelsen sa salat med biter av tre. Serveringsdama var usikker. Det var aldri noen som hadde bestilt den, så hun visste ikke..
Dette er sannsynligvis det siste jeg har å komme med fra Taj, med mindre noe ultraspektakulært skjer før lørdag (neppe). Kan hende jeg blir sprengt i lufta, tho. Noen luringer sprengte et par hjemmesnekra tullebomber her for et par dager siden. Kan være et tegn på at ting kommer til å bli verre igjen her. Er ikke helt usannsynlig. Store deler av befolkningen jobber nemlig i Russland til vanlig og sender store summer penger (relativt sett) tilbake til Tajikistan. Nå, med den globale krisen og alt det der, begynner Russland å stenge grensene. Når nærmere halvparten av den sivile inntekten i Tajikistan kommer fra Russland, kan dette vise seg å være katastrofalt. Mer fattigdom kan lett gi grobunn for mer fundamentalisme og terror og i verste fall kupp eller en ny borgerkrig. Men neppe med det første heldigvis. Og de fleste skyr en ny borgerkrig mer enn fattigdom og sult. De vet hva det innebærer. (Krigen varte fra 1992 til rundt årtusenskiftet og var ganske jævlig.)
Ja, det var ikke planlagt, nei. Men nå er jeg ferdighadebra!
Glad du likte Tajikistan. Jeg kommer opprinnelig derfra og håper flere nordmen reiser ditt etterhvert!
SvarSlett