Bibelsk skuffelse og radonbading

”Zarnitsar Bazaar? This IS!” Marshutkasjåføren gestikulerer mot et øde område hvor det tydeligvis var noe for kort tid siden, men som nå kun er haug på haug med jord og stein. Heldigvis er det ikke Zarnitsar som er det endelige målet, men Hissar, en umåtelig gammel festning som skal ligge 30 kilometer utenfor Dushanbe. ”Bibelen” (Lonely Planet) sier det er The Shit, så jeg, Steve og Spanjolen (som jeg kaller han, i mangel på et huskbart navn) besluttet ved frokosten at dette skulle bli dagens eventyr. ”Hissar?” Sjåføren plukker opp at det er hit vi er på vei. Han lener seg ut av bilen og brøler noe på Tajik til en bil som står i veikanten. Han venter ikke på hele svaret før han triller videre til neste bil. Sjåføren står utenfor bilen og nikker. ”Hissar. Se? Kha.” Vi stabler oss ut av minibussen og prøver å spørre hvor mye det koster. ”Skolka? Skolka stoit?” Svaret er russisk og tydelig avvikende. Noe med tre. Vi bare nikker og hopper inn i bilen, en 10-15 år gammel sedan, uten sikkerhetsbelter men med den obligatoriske jalla-teknoen i høytalerne. Det går i 100 jevnt, langs lange flate strekker gjennom mer og mer øde terreng. Et par landsbyer passeres. Folk står i veikanten og vifter med grønnsaker de prøver å få solgt. Sjåføren spør om et eller annet og gir oss et ark og en penn. ”Russisk russisk russisk!” ”Ehm... Ne panemayo?” Han gestikulerer voldsomt og holder på å kjøre av veien.”Enda mer russisk russisk! Russisk!” Jeg konferer med Steve. Han kan litt av språket etter et par måndeder i Kasakhstan for to år siden. ”I have absolutely no idea.” Intelligente som vi er, konkluderer vi i felleskap at han vil ha oss til å skrive noe på arket. Vi prøver oss med navnet på festningen. Han ser på arket og gestikulerer mer. Dette skulle vi ha sagt før. Fortet er visst langt borte til venstre en plass.

”Ne, ne! Ne dri!” Jeg prøver å gi han tre somoni for mitt sete i bilen. Han gestikulerer. Snakker russisk. Så tar han opp et ark og skriver 30. Jeg later som jeg er sjokkert. ”30?? Njet. Dvatsat!” Han rister på hodet og peker på bensinmåleren. Vi gir han 25 og kommer oss ut av bilen til et ”fort” som er utrolig uspektakulært. Porten inn er forsåvidt forseggjort med to tårn på hver side i klassisk persisk stil. Innenfor, derimot, finner vi...ingenting. Bibelen har sviktet. På hver side av oss er to bratte hauger med antydninger til noe som kunne vært en mur en gang. Midt i ”fortet” står en flokk kyr og beiter. Vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen og utforsker det som er å utforske. Det viser seg å være nada. Vi finner kubæsj og et par Tajikske lovebirds som har stukket seg unna. Vi drar skuffet tilbake til leiligheten til Steve. Klokka er 1530 og det finnes ingenting å gjøre. Dagen før hadde jeg og Steve utforsket det som var å utforske i sentrum i Dushanbe. På en time. (Se post om Dushanbe.) Det fristet virkelig ikke å dra tilbake.

Vi bare sitter og henger og prøver halvhjertet å lære russisk når Rustam ringer. Familien min er i Varzob, en dal i fjellene nord for Dushanbe hvor rike Dushanbinger har hytter og feriehus. Jeg hadde blitt sendt til Steve, en ny IAESTE student som nettopp hadde kommet fra Tyskland, for å holde han med selskap. De skulle være borte én natt mens huset ble sprayet for å drepe bitedyr. De hadde nå vært borte tre dager. ”Hey, it’s Rustam. Do you want to come to Varzob, to the Tajiki countryside, and visit the family? Only for a couple of hours.” Jeg sier selvsagt ja på vegne av alle tre og informerer Steve og Spanjolen. En halvtime senere sitter vi i Rustams Lexus på tur opp svingete veier langs en turkis elv som raser ned en trang dal med høye fjell på hver side. Soundtracket er selvfølgelig tenko, russisk sådan. (http://www.youtube.com/watch?v=OCb7AiVrh1w) Vi tar av opp en liten sidevei som svinger seg opp fjellsiden. Temperaturmåleren på kjørecomputeren viser lavere og lavere temperatur (Rustams bil er forøvrig litt merkelig. Den er splitter ny med alt toppmoderne utstyr; kjørcomputer, programmerbar kjørestillingskontroll og...kasettspiller. Og jeg så ingen CD-spiller, så jeg antar det var den han brukte..). Til slutt stopper vi på veien utenfor et avlangt hus i hvit betong. Rustam forteller at nå skal vi i ”mineral-badstu”. Akkurat her kommer det damp opp fra undergrunnen. Gjennom hundrevis av meter med fjell akkumulerer den et helt unikt mineralinnhold. Her finnes spor av endle metaller som gull, sølv og platina og litt mer tvilsomme stoffer som thorium. Det som var bekymringsverdig, og også det som gjorde kilden unik og spesielt helsebringende, var imidlertid det høye innholdet av radon i dampen. Skeptisk følger vi Rustam inn i et lite, uutholdelig varmt rom hvor det lukter funky. Dampen, forteller Rustam, holder 94 grader celsius når den kommer opp. Det kjennes. Etterpå er vi slitene, men unektelig forfrisket.

Vi møter familien min i et lite feriehus oppe i fjellsida. Mor Pari har dekket på langbord med god mat og invitert oss, såvel som styrelederen i Tajik National Bank, en middelaldrende dame med briller og et genuint snilt utseende. (”Hello. How are you?” er alt hun kan si på engelsk. Tilgjengjeld sier hun det ofte og forholdsvis bra) Sistnevne reiser seg tidlig og holder en forholdsvis svulstig tale, som jo er stilen her, om hvordan Pari og Varka er flotte mennesker og hvordan de år etter år tar utenlandske studenter inn i familien og får de til å føle seg hjemme. Jeg sitter og nikker; til tross for store ord er det hun sier helt sant. Familien min er utrolig fin og jeg føler meg veldig komfortabel sammen med dem. Pari annonserer så at ingen skal reise hjem, alle skal overnatte der. Ting blir gjerne som Pari har sagt, men Rustam klarer å overbevise henne om at Steve og Spanjolen skal få reise hjem i kveld. Jeg derimot er pent nødt til å bli. Heldigvis kjenner jeg familien så godt at jeg mistenkte dette på forhånd og pakket sekken min deretter. Og der hadde jeg sannelig ikke mer interessant å komme med, i den grad noe av det jeg kommer med er interessant. Men jeg føler et behov for å bruke det norske språket litt så jeg ikke glemmer det... =)

Neste gang: Tajiksk roadtrip. Inkluderer brennende slanger, korrupt politi og selvfølgelig mer Tajiksk popmusikk. Cheers!