Telefonterror, brennende slanger og Pineapple From Cheese!

Det begynner å nærme seg slutten for Brneirik i Tajikistan. Jeg føler dagene går mer og mer i hverandre og det meste kule som har tenkt å skje allerede har skjedd. Eller har det det? Telefonen ringer. Ukjent tajiksk nummer. "Hello! How old are you?" "Ehm... 23?" "Ok...hm.. What's your name?" "Bjorn." "Bor? Bjo? Hm.. My name is Ashod." "Er....ok..? And why are you calling?" "Ah! Why? Because.....heh..I don't know. Goodbye!" Falsk alarm. Telefonen ringer forøvrig med jevne mellomrom. Jeg tar av, sier “Hellooooo!”, hører noen puste litt på andre siden før de legger på. For en stund siden brukte noen å ringe bare for å rope ”JAHONGIIIIR!” til meg når jeg sa hallo. Dette har siden avtatt. (Dette hadde imidlertid frika meg en del mer ut hadde jeg ikke nettopp funnet ut at min ”bror” Jhoni egentlig heter Jahongir. Jhoni har for øvrig begynt å kalle meg ”Bjørneirik!” hver gang han ser meg. Jeg heter normalt Bjorn når jeg reiser, men jeg fortalte Jhoni at mora mi kalte meg Bjørn Eirik. Han kunne ikke være dårligere. )

Det er generelt ikke så mye mer å si. Jeg har visst vært på TV, men fikk ikke sett det. The First National Television of Tajikistan var visst litt sinte på oss fordi vi ikke alle hadde slips på oss. De truet med å kutte oss helt. Det går da ikke an å være på TV uten slips! Til slutt bestemte de seg for å sende det likevel, men de passet på å ikke si noe til oss. Hyggelig. Men noen kompiser av Tuichi hadde sett det og syntes det var sweet. Blir neppe no youtubing, tho. Desverre.

Jeg vet jeg har lovet brennende slanger siden første bloggen ca, så jeg bør vel si litt om det. IAESTE Tajikistan arrangerer utflukter stort sett hver uke til mer eller mindre severdige steder rundt Dushanbe. Den første uka jeg var her gikk turen til Chili Chor Chashma, eller Forty Four Lakes, som vi ble fortalt det het på engelsk. Not so. Vi starter fra Dushanbe før 8 en lørdag morgen i en Marshutka stappfull av vann, mat, og den orginale ”gjengen”: Jeg, Liisa, Audrey, Surbhi, Aurelie og Tom (av disse er bare jeg og Tom igjen). I tillegg hadde vi med oss en kjøremann, en Komil og ca 5 tajikske pop-sanger på full guffe på stereoen. På tur ut av Dushanbe blir vi stoppet i en politikontroll. Kjøremannen hopper ut med pass og registreringer, samt et par somoni, og to minutter etterpå er alt i orden. Vi kjører sør og vest, mot grensen til Afghanistan og Uzbekistan, gjennom et landskap av steinete fjell og gressgrønne rullende åser. Vi stoppes i et par politikontroller til. Samme leksa. Alt som kan minne om grønt rundt oss gir etterhvert opp og blir erstattet av steinete steiner og jord og støv. Vi stoppes i enda flere politikontroller. Faktisk stoppes vi i alle politikontrollene som finnes. Hver lille landsby har sitt eget halvkorrupte drittsekkpoliti og akkurat i dag har samtlige bestemt seg for å ha ”kontroll”. Kontroll betyr å stoppe ca litt flere biler enn du har tid å betjene for random ”lovbrudd” og innkassere en beskjeden sum somoni fra hver av de. Sjåføren vår var fullt og helt klar over dette og bremset ned hver gang vi nærmet oss et checkpoint. Det hjalp lite. En bil full av utlendinger er for fristende. Det topper seg imidlertid i en litt større by noen timer sør for Dushanbe. Kontrollen tar lengre tid enn vanlig og vi ser både kjøremannen og Komil diskutere og gestikulere heftig med to politimenn med bart og alt for stor politihatt. Så blir Komil med de to politimennene inn i en grønn Opel. Ikke akkurat noen offisell politibil, men jaja. De kjører av gårde og kjøremannen hopper inn i Marshutkaen og følger etter. Vi tas med til en nedslitt, hvitmalt sovjetlevning jeg antar er politistasjonen. Vi står utenfor bilen og hører på høylytt krangling innenfra. Så kommer Komil ut og sier vi må frem med pass og papirer. Vi gjør som vi blir fortalt og følger med inn. Her fortsetter kranglinga i 20 minutter mens jeg beundrer bilder av presidenten (standard overalt, selv i små butikker) og diverse gamle politimestre. Det er også en vegg med bilder av og hyllest til de politimennene som døde under borgerkrigen. Det var ikke få. Etter å ha innsett at de ikke kom til å få noen stor payout fra oss, lar politimennene oss gå, om enn noe motvillig.

Landskapet er om mulig mer øde og steinete enn før. Veien, som er full av hull og humper, går rett frem kilometervis under steikende sol gjennom en halvørken. Vi hører et lite smell og lyden av et punktert dekk. Herlig. ”No worries! Don’t worry! It’s OK!” Komil prøver å holde motet vårt oppe. Kjøremannen finner en noe tvilsom jekk i ”bagasjerommet, samt et enda mer tvilsomt reservehjul. Komil begynner å jekke bilen opp og de får tatt av det gamle hjulet og plassert det nye på ca riktig plass før vi hører et smell og en knirkelyd som umulig kan være god. Jekken har gitt opp og marshutkaen hviler halvveis på veien og halvveis på de nye hjulet som står i en svært feil vinkel. Det hele ser lite lovende ut. Tom observerer at det er en svær rift i det nye dekket også. ”Don’t worry! No problem!” sier Komil, men han høres unektelig litt mer usikker ut nå. Biologen Aurelie finner et merkelig innsekt på veien. Det er 7 cm langt og ser ut som noe fra en Ailien film. Hun har lyst å ta det med seg, men får ikke lov. Vi er redde for at ekle romvesen plutselig skal sprenge ut av magene våre. Så, etter å ha stoppet mer enn 10 biler i jakten på en jekk som funker, kjører vi videre. Kjøremannen tør ikke kjøre i mer enn 50 i frykt for å sprenge det nye dekket også. (Vi skaffer oss imidlertid et nytt ekstradekk på tur hjem.)

Kjøremannen vet ikke hvor vi skal, så vi stopper ved hvert kryss og spør 3-4 folk. Til slutt, midt i ørkenen, 5 timer etter vi forlot Dushanbe, finner vi en grønn oase. Chili Chor Chashma. 44 innsjøer. Vi hopper ut av marshutkaen til 40 grader og stekende sol og kommer oss fort i ly av noen av de store trærne som står rett innenfor inngangen. Etter å ha spist maten vår (jeg og Surbhi hadde laget mat etter tilfeldighetsprinsippet: bland alt du finner i en panne og kok det. Funka fint. Smakte som lapskaus.) er vi ivrige etter å utforske alle innsjøene. 10 minutter senere kan vi fastslå at det kun finnes én innsjø, og den er mer som en kulp i en elv enn noe annet. Vi finner imidlertid flere kilder hvor iskaldt, krystallklart vann kommer ut av berget. Vi spør Komil. ”I think, Chili Chor Chashma not 44 lakes. Is 44 springs.” Jepp. Hver med en spesiell helbredende kraft, visstnok. Vi er skuffet, men plassen er ikke helt uspektakulær. Vannet er så klart som det kan bli og store og små fisk svømmer i flokk mellom undervannsgress og vannslanger (den levende typen). I tillegg er den nedre delen badested for tallrike tajikere som plasker og hoier som få andre. (Det er selvsagt en svær vegg mellom menn og kvinner.)

Litt nedtrykte klemmer vi oss inn i marshutkaen og begynner på hjemturen. Stereoen kommer fremdeles med de samme 5 tajikske (evt. russiske) hitsangene. ”Ty menya zavut osv..”. Vi stoppes fremdeles på hver eneste checkpoint og når vi nærmer oss Dushanbe igjen er tallet oppe i nærmere 20. Vi kan faktisk se porten som markerer bygrensa til Dushanbe når det nye/gamle hjulet gir opp og punkterer. På dette tidspunktet er det bred enighet i gruppa om at dette måtte være tidenes road-trip. Det måtte være vanskelig å fylle like mye rart, ubehagelig og uventet på 12 timer biltur. Vanskelig, men ikke umulig. Mens vi står der og venter på våre redningsmenn vi antar Komil og kjøremannen har ringt, kommer en liten gjeng tajikere ut fra en bensinstasjon som ligger på andre siden av veien. En av de holder noe langt og tynt som vrir og kaster på seg. Aurelie identifiserer det som en slange. Slangen kastes i veikanten, dynkes i bensin og tennes på. Halvveis i sjokk løper vi bort tidsnok til å se en halv meter lang slange vri seg i flammer. Aurelie spør på haltende russisk hvorfor de brenner slangen. ”Jo” forklarer den ene ”vi fant slangen inne på bensinstasjonen, så for å straffe den, brenner vi den.” Ja, slangen lærte nok en lekse...

Dagens siste politisjekk skjer 200 meter fra huset vårt. Totalen endte på ca 25. Forresten, jeg, Surbhi og Aurelie bestemmer oss senere på kvelden for å ta turen til Port Saïd. Den er denne turen som er referert til i den første bloggen. Port Saïd er stedet man går til om man vil plukke opp vulgære russiske prostituerte, se på umenneskelig stygge go-go dansere eller danse til de samme 5 sangene vi hørte på i marshutkaen sammen med halvfulle tajikske menn. Alt dette skjer mens man bombareres med blinkende lys, laser, skumsnø og ropende tajikske DJer. Det er en fantastisk opplevelse. Grusom, ja, men samtidig så herlig som man kan få det.

Resturantlivet er også noe for seg selv. Om en ikke går på en etnisk resturant, er shashlik stort sett eneste reelle alternativ. Shashlik er et kjøtt grillet på en pinne. Altså grillspyd. Tilbehør er gjerne lepjoshka (brød), løk og en merkelig dressing som smaker svisker. Dette omtales i Bibelen som noe av det beste den sentral-asiatiske kusine har å tilby. Dette er desverre ikke langt unna sannheten. Går man på litt større resturanter kan man få et litt større utvalg, og på Rokhat får en til og med en herlig oversatt meny. I følge menyen kan man få servert bl.a. ”The National Nobody”, ”Ruled Sponge-Cake”, ”The Boillon Ball of Meat Hen”, The Hot Dish Boiled Corn in Milks”, en av mine favoritter ”The potatoes on Plesantry till the Peasant” ”The National Little Flat Round Cakes” og ikke minst “Salad Surprise – Pineapple From Cheese!”. I tillegg hørte jeg rykter om en tre-salat. Audrey hadde spurt hva det var. Beskrivelsen sa salat med biter av tre. Serveringsdama var usikker. Det var aldri noen som hadde bestilt den, så hun visste ikke..

Dette er sannsynligvis det siste jeg har å komme med fra Taj, med mindre noe ultraspektakulært skjer før lørdag (neppe). Kan hende jeg blir sprengt i lufta, tho. Noen luringer sprengte et par hjemmesnekra tullebomber her for et par dager siden. Kan være et tegn på at ting kommer til å bli verre igjen her. Er ikke helt usannsynlig. Store deler av befolkningen jobber nemlig i Russland til vanlig og sender store summer penger (relativt sett) tilbake til Tajikistan. Nå, med den globale krisen og alt det der, begynner Russland å stenge grensene. Når nærmere halvparten av den sivile inntekten i Tajikistan kommer fra Russland, kan dette vise seg å være katastrofalt. Mer fattigdom kan lett gi grobunn for mer fundamentalisme og terror og i verste fall kupp eller en ny borgerkrig. Men neppe med det første heldigvis. Og de fleste skyr en ny borgerkrig mer enn fattigdom og sult. De vet hva det innebærer. (Krigen varte fra 1992 til rundt årtusenskiftet og var ganske jævlig.)

Ja, det var ikke planlagt, nei. Men nå er jeg ferdighadebra!

Bjørn Eirik: Tajiksk TV-stjerne

Jeg føler historien gjentar seg. Klokka er kvart på ni. Jeg står småstresset på hovedveien ved huset jeg bor i og venter på en marshutka. Etter at jeg for noen dager siden oppdaget at det ikke bare er nr. 4 som går til Siljoni Bazaar, men også t67, har ventetiden krympet fra 5-10 minutter ned til rundt ett minutt. Jeg kaster ut hånden og en marshutka stopper rett foran meg. Et par minutter senere står vi fast. Veiarbeid og kaos. Jeg blir mer og mer stressa. Tar opp mobilen og sender en melding til Steve. ”Late. Overslept. 20 mins. Tell Tuychi.” På en normal dag hadde jeg vært eksepsjonelt tidlig ute, sannsynligvis en time eller to før noen av de andre, men i dag er ikke en normal dag. Jeg og ”gjengen”, Tuychi, Yusuf, Steve, Sobi-Jon og student med tenåringsbart skal på nemlig Tajiksk TV. Directoren hadde ringt meg og fortalt at vi måtte komme klokka 9 i dag for å diskutere hva vi skulle gjøre og si. Jeg hadde bestemt meg for at i dag skulle jeg i alle fall ikke være for sein, og satte selvsikkert vekkerklokka til kvart over 8. Dette, hadde jeg regnet ut, ville gi meg én time og tre kvarter på å dusje, spise og reise. Not so. Det viser seg nemlig at det kun er 45 minutter fra kvart over 8 til 9. Dette oppdager jeg halv 9, etter en herlig dobbel snooze, og spretter opp og dusjer og ordner meg i rekordfart.

Når jeg endelig kommer til instituttet nærmere halv ti og kommer halvveis andpusten inn på Tuychis kontor, finner jeg Tuychi og Steve i særs avslappede posisjoner. ”Sorry I’m late!” Tuychi bare smiler. ”It’s normal. The Director is not here yet. I am having day off yesterday and director calls and says I have to be here at 9. For it, I am here. But he is not coming yet. I don’t know why.” Selvfølgelig. Jeg må visst et øyeblikk ha glemt hvor jeg er og hva 9 betyr her. Klokka halv ett kommer Yusuf inn døra. ”Come. Is meeting. Is television.” Vi pakker sammen sakene våre og går ned på kontoret til directoren. ”Ok, so. Today, we will be going to the television studio of The First National Television of The Republic of Tajikistan.” Så følger veldig innstendig og overtydelig innføring i hva han vil at programmet skal handle om. Han ønsker å rekruttere flere unge Tajikere ved å fortelle hvordan man kan oppnå masse rart ved å forske på fysiske ting. Nano Technology, for eksempel. Store greier. Han vil også fokusere på mangelen på finansiering og satsing på fysikk fra sentralt hold. Formatet skal være en samtale rundt et bord med en programleder med bart. Høres ut som en hit.

Vi møter programlederen med bart utenfor kontorene til The First National Television of the Republic of Tajikistan (eller TFNTRT, som vi med en fot innenfor kaller det). Vi gir fra oss passene våre i sikkerhetssjekken på tur inn og blir tatt med inn på et kontor med to skrivebord og en ”Electrical Machine”, en merkelig innretning som sender ut romtemperert luft mens den kjører lunket vann rundt i et slags meningsløst kretsløp. Directoren forklarer programlederen med bart veldig innstendig og overtydelig hva han vil at programmet skal handle om. (”Tajik tajik Nano Technology russisk!”) Innimellom sender programlederen med bart spørsmål til meg og Steve av typen ”Tajikistan good?”. Jepp. En dame kledt i en tradisjonell, fargerik, heldekkende potetsekkjole stikker hodet inn døra og ber oss komme. Vi følger henne ut i den uanstendig varme sola og videre inn i en slags hangar som det viser seg huser studioet vi skal filme inn. Yusuf, for anledningen med ny hårsveis uten hår og skjorte og slips, minner litt opp en unge i en sukkertøybutikk. Han ser på meg og smiler. ”Me and you, TV-star!” Vi setter oss ned på enkle, ubehagelige stoler rundt ikke mindre enn tre bord. Ett på hver side av programlederen med bart som sitter i midten med sitt eget lille bord. Directoren flytter stolen sin slik at den står nesten ved siden av programlederen med bart. Jeg sitter ved siden av directoren igjen sammen med Steve. ”Assalomu aleykum. Tajik tajik tajik....” Programlederen med bart øver seg på hva han skal si. Directoren fortsetter de innstendige og overtydelige innstruksjonene. Rundt oss gjøres alt klart. De fire kameraene stilles riktig inn, et ensfarget hvitt backdrop blir lyst opp av grønne og røde lyskastere, mikrofonene, komplett med gaffatape og slitte XLR-kabler settes på bordene og rettes mot hver av oss. Lyset dempes og en stemme høres over en slitt PA. ”Raftem!” Vi er i gang. ”Assalomu aleykum!” Programlederen med bart (heretter kjent som PMB) kommer med en kort introduksjon og spør så directoren et spørsmål. Directoren, for anledningen med en kledelig rødfarge i kinnene, snakker i vei. ”Tajik russisk, tajik, Nano Technology. Tajik russisk Nano Technology tajik!” PMB prøver å snike inn et par oppfølgende spørsmål, men directoren bare kjører på. ”Tajik Nano Technology russisk inernational!” Når han endelig tar en pause, griper PMB sjansen og stiller et par spørsmål i den andre retningen. Student med tenåringsbart må fortelle om hvordan han var på en konferanse i Russland om atom og kjernefysikk – og Nano Technology – og fikk sjansen til å møte President Medvedjev. Så prøver han å si noe om kvantedatamaskiner, men avbrytes av PMB. ”Nano computers?” Damen i PAen avbryter og sier Student med tenåringsbart må rette seg opp og snakke høyere. Slik fortsetter det. Jeg prøver å holde meg alvorlig og presentabel, ser på den som snakker og aldri inn i kameraene. Så, etter en liten evighet med tajiksk monotonsk droning, hører jeg PMB nevne navnet mitt. ”Bjor Benjaminson e Narvegia, y Steve Kupke e Germania.” Jeg må svare på spørsmål om kunnskapsnivået her i forhold til Norge og om ”Norways successes in Nano Technology”. Med directorens instruksjoner i bakhodet svarer jeg diplomatisk og velartikulert, men prøver å holde det mer eller mindre innenfor sannhetens rammer. ”I think the level of knowledge, at least theoretically, is more or less the same here as in Norway, but since the Norwegian government is putting more money into technical educations, the practical knowledge, through experiments and such, for example in Nano Technology, is better in Norway.” Dette tenker jeg er akkurat det directoren vil ha, om enn en smule utenfor tidligere nevnte rammer, og jeg er meget fornøyd med meg selv i det PMB sender ordet over til Steve.

I det vi reiser oss fra stolene våre, en drøy time etter vi satte oss, slår det meg at jeg nettopp har deltatt i det som kanskje blir det kjedeligste TV-programmet noensinne produsert. Utvilsomt en unik opplevelse for oss, men neppe så populær hos den gjengse Tajiker.

Jeg vet ikke enda når det skal sendes, muligens i dag. Skal prøve å få tak i et opptak av det, selv om det neppe er spesielt severdig.. :P Har bilder på mobilen, men glemte usb-kabelen hjemme, så de kommer ikke før uti august en gang..

WHOOOOP! og hvordan bekjempe og bli bekjempet av tungvektsmestre i boksing.

Varkas svarte Lexus SUV suser langs en svingete vei opp mot fjellene nord for Dushanbe. Det kjøres Tajikistansk, altså man bruker hele veien og kjører gjerne tre i bredden om nødvendig. Til å begynne med kan det virke litt skummelt å ligge i 100 i feil kjørebane med en møtende bil halvveis på veiskulderen ved siden av deg og bare noen cm klaring mellom speilene. Når man har sett det noen titalls ganger, og hørt banninga og tutinga og sett at alt går bra til slutt, begynner man å ta det mer med ro. Man stoler på at ingen har lyst til å dø i dag. Varka setter på stereoanlegget. Tajikistansk popmusikk. Jeg hadde egentlig ikke planlagt å sitte i denne bilen i det hele tatt. Egentlig skulle jeg vært på jobb, men så var jeg litt syk og kom i skade for å nevne det for Pari, som var hjemmom en tur. "Nye rabota?" "No.. Sick.." Da var det ingen vei utenom. Jeg måtte være med tilbake til Varzob. "Atmosfere! Gooood!" Påstår Pari. Som nevnt tidligere dro familien for to uker siden til Varzob, i fjellene nord for Dushanbe, for én natt natt mens huset ble sprayet ned. De er fortsatt ikke tilbake. (Eller dvs, Pari er fortsatt ikke tilbake. De fleste andre har kommet hjem.) For Pari er Varzob himmel på jord og medisin for alt ondt. Hun er i svært godt humør bak i baksetet. "Whooooooop!" Jeg tror først det er en del av sangen. Varka har skrudd stereoen på fullt og musikken vrenger både i høytalerene og i ørene mine. "WHOOOOP!" Jeg snur meg, og der sitter Pari og humper opp og ned med et stort barnlig glis over hele ansiktet mens hun danser med armene og synger alt hun har. "TANZA! DANCE!" Roper hun til meg. Jeg føler jeg er nødt til å dele litt av entusiasmen hennes og prøver et par uinspirerte sittedanse-moves, men gir fort opp og nøyer meg med å holde takta med føtter og hender. "AIAIAI!" Pari prøver desperat å ta enda mer av, men innser etterhvert at dette er fysisk umulig og roer seg sakte men sikkert ned.

Endelig fremme i feriehuset får jeg en kjapp briefing fra Pari. ”No eat! Today no eat! Tomorrow, chut-chut. Today no eat! Sleep, sleep! Tomorrow good!” Jeg får litt sprøtt tørket børd med sukker på og blir lagt i en seng innerst inne i huset. Her ligger jeg lydig og forsøker å sove. Fra stua hører jeg musikken fra et russisk såpedrama som Pari bruker å se på DVD. Jeg analyserer og finner ut at det finnes kun 4 forskjellige musikkbiter; dramatisk/skummel, som er mest brukt, skummel/trist, som en god nummer to, trist/romantisk og til sist klissete/romantisk. Rundt 5 ”vekker” de meg og jeg får servert litt suppe med ris. ”You go come steam? Shhhhhh” Det gestikuleres. Vil jeg være med i radonbadstuen? ”Yes. I come.” Jeg pakkes inn i ullpledd og håndklær og stables inn i Lexusen sammen med alle de andre.

”You and go and come and thisis swimming? Is no cold. Is warm.” Jhoni er den eneste som snakker engelsk blant de som er i Varzob sammen med meg. Det er neste dag. Jeg har sovet en lang natt på helsehotellet som ligger rett ved feriehuset. Det er ikke plass til alle i huset, så jeg og Jhoni ble sendt til hotellet for natta. Hotellet er fra Sovjettida og har ikke, så langt jeg kan se, blitt renovert siden. Alt er selvfølgelig i betong og hadde sett rimelig ukoselig ut hadde det ikke vært for de store maleriene av idylliske elver og fosser som henger med små mellomrom langs veggene. Dette gir et skift fra ukoselig til urkitch. Standard Tajikistan. Jeg sier selvfølgelig ikke nei til swimming med Jhoni. De siste 24 timene har jeg ikke rørt meg særlig og høydepunktene har vært de to beøkene i radonbadstuen, så jeg er glad for litt action. Jeg følger Jhoni ned en lang korridor i kjelleren på hotellet. Det er flere lukkede dører på hver side, hver med noe russik eller tajik påskrevet seg, men ingen tegn til noe basseng. ”Sitdown and wait and here.” sier Jhoni og forsvinner. Et par minutter senere vinker han på meg og vi går inn en av de lukkede dørene sammen med en liten flokk tajikere. Bassenget er ca 5x10 meter og fyllt med 1,4 meter ukloret ferskvann som holder ca 30 grader. For meg virker det som et ideelt bosted for bakterier og andre skumle ting, og min skepsis blir ikke mindre da brorparten av tajikerne vrenger av seg og hopper uti i boxeren uten å dusje. Jeg bestemmer meg i midlertid for å hoppe i det, bokstavelig talt, og stuper uti etter resten.

De fleste tajikere mener svømming handler mer om å forflytte vann vertikalt enn om å forflytte kroppen horistontalt i vannet. Dette resulterer i mye plasking og kaving og heller lite svømming. Derfor er selvtillitten min høy da Jhoni foreslår amerikansk vannfotball. (”You can and game and football?”) Vi deler oss inn i to lag, jeg og tre pinglete tajikere mot Jhoni, én pinglete tajiker, og det som Jhoni senere forteller meg var en 105 kilos tungvektsmester i boksing. Han ser virkelig ut som en tungvektsmester i boksing, gigantisk med muskler som en sint tyrefektingsokse. Jeg gjenkjenner han tidlig som min verste motstander og observerer mens han brutalt overfaller mine lagkamerater og scorer mål etter mål. En stund klarer jeg å score såpass jevnt at vi holder greit følge, men jeg innser at vi ikke kommer til å vinne med mindre jeg gjør noe drastisk. Jeg svømmer tilbake i forsvar, finner bokseren med øynene mine og gir han ”the Evil Eye”. ”Her er det bare meg og deg”, prøver jeg å formidle ”Mano-a-mano”. Jeg går inn hardt og prøver å rive ”ballen”, som er en oppblåsbar flytevest, ut av hendene hans. Han ser overrasket ut og prøver uten hell å dytte meg bort. Snart er alle spillerne rundt oss og oppå oss, de fleste med et tak på ballen. Vi står låst slik i noen minutter før det ”blåses av” og ballen blåses opp igjen. Bokseren prøver en offensiv på høyre flanke. Jeg beveger meg i forsvarsposisjon. Han smiler og dytter meg unna, men jeg tenker raskt,tar tak og løfter hele den store mannen opp i vannskorpa slik at svømmetakene hans bare blir plasking. En av lagkameratene mine kommer og river ballen ut av hendene på bokseren. Vi scorer. Success! Han prøver å holde maska, men er tydelig litt frustrert. I deres neste angrep går jeg igjen rett på. Igjen blir det en stor klynge av folk på ballen, men ingen klarer å gjøre noe. Til slutt tar jeg et solid grep om ballen og begynner å dra hele klumpen med tajikere mot mål. De andre kjemper fortsatt om ballen. 3 meter, 5 meter. To meter fra mål synes boksemannen at nok er nok. Han slipper ballen, klatrer opp på de andre og kaster hele seg oppå meg. Jeg er plutselig på bunnen av bassenget uten særlig luft i lungene uog prøver desperat å komme meg opp. Det synes ikke boksemannen noe om og holder meg nede litt til mens han river ballen ut av hendene mine. Som et lite farvel sparker han meg et par ganger i ansiktet før han gir i vei mot mot mål for å score. Jeg setter meg forslått opp på bassengkanten for å forsikre meg om at ingenting er ødelagt. Leppene mine er litt hovne og hendene mine verker etter å ha tviholdt på ballen så lenge, men ellers er alt i orden. Klok av skade holder jeg god avstand resten av kampen...

Neste gang tenker jeg road-trip tingen jeg lovet forrige gang kommer, komplett med de meldte brennende slanger og også en del grønt vann og veier uten vei. Over helga. (Men skal på Port Saïd (se den første bloggen) med IAESTE-folka i kveld, så kanskje jeg har noe mer akkutt å fortelle mandagen.... ;) )

Bibelsk skuffelse og radonbading

”Zarnitsar Bazaar? This IS!” Marshutkasjåføren gestikulerer mot et øde område hvor det tydeligvis var noe for kort tid siden, men som nå kun er haug på haug med jord og stein. Heldigvis er det ikke Zarnitsar som er det endelige målet, men Hissar, en umåtelig gammel festning som skal ligge 30 kilometer utenfor Dushanbe. ”Bibelen” (Lonely Planet) sier det er The Shit, så jeg, Steve og Spanjolen (som jeg kaller han, i mangel på et huskbart navn) besluttet ved frokosten at dette skulle bli dagens eventyr. ”Hissar?” Sjåføren plukker opp at det er hit vi er på vei. Han lener seg ut av bilen og brøler noe på Tajik til en bil som står i veikanten. Han venter ikke på hele svaret før han triller videre til neste bil. Sjåføren står utenfor bilen og nikker. ”Hissar. Se? Kha.” Vi stabler oss ut av minibussen og prøver å spørre hvor mye det koster. ”Skolka? Skolka stoit?” Svaret er russisk og tydelig avvikende. Noe med tre. Vi bare nikker og hopper inn i bilen, en 10-15 år gammel sedan, uten sikkerhetsbelter men med den obligatoriske jalla-teknoen i høytalerne. Det går i 100 jevnt, langs lange flate strekker gjennom mer og mer øde terreng. Et par landsbyer passeres. Folk står i veikanten og vifter med grønnsaker de prøver å få solgt. Sjåføren spør om et eller annet og gir oss et ark og en penn. ”Russisk russisk russisk!” ”Ehm... Ne panemayo?” Han gestikulerer voldsomt og holder på å kjøre av veien.”Enda mer russisk russisk! Russisk!” Jeg konferer med Steve. Han kan litt av språket etter et par måndeder i Kasakhstan for to år siden. ”I have absolutely no idea.” Intelligente som vi er, konkluderer vi i felleskap at han vil ha oss til å skrive noe på arket. Vi prøver oss med navnet på festningen. Han ser på arket og gestikulerer mer. Dette skulle vi ha sagt før. Fortet er visst langt borte til venstre en plass.

”Ne, ne! Ne dri!” Jeg prøver å gi han tre somoni for mitt sete i bilen. Han gestikulerer. Snakker russisk. Så tar han opp et ark og skriver 30. Jeg later som jeg er sjokkert. ”30?? Njet. Dvatsat!” Han rister på hodet og peker på bensinmåleren. Vi gir han 25 og kommer oss ut av bilen til et ”fort” som er utrolig uspektakulært. Porten inn er forsåvidt forseggjort med to tårn på hver side i klassisk persisk stil. Innenfor, derimot, finner vi...ingenting. Bibelen har sviktet. På hver side av oss er to bratte hauger med antydninger til noe som kunne vært en mur en gang. Midt i ”fortet” står en flokk kyr og beiter. Vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen og utforsker det som er å utforske. Det viser seg å være nada. Vi finner kubæsj og et par Tajikske lovebirds som har stukket seg unna. Vi drar skuffet tilbake til leiligheten til Steve. Klokka er 1530 og det finnes ingenting å gjøre. Dagen før hadde jeg og Steve utforsket det som var å utforske i sentrum i Dushanbe. På en time. (Se post om Dushanbe.) Det fristet virkelig ikke å dra tilbake.

Vi bare sitter og henger og prøver halvhjertet å lære russisk når Rustam ringer. Familien min er i Varzob, en dal i fjellene nord for Dushanbe hvor rike Dushanbinger har hytter og feriehus. Jeg hadde blitt sendt til Steve, en ny IAESTE student som nettopp hadde kommet fra Tyskland, for å holde han med selskap. De skulle være borte én natt mens huset ble sprayet for å drepe bitedyr. De hadde nå vært borte tre dager. ”Hey, it’s Rustam. Do you want to come to Varzob, to the Tajiki countryside, and visit the family? Only for a couple of hours.” Jeg sier selvsagt ja på vegne av alle tre og informerer Steve og Spanjolen. En halvtime senere sitter vi i Rustams Lexus på tur opp svingete veier langs en turkis elv som raser ned en trang dal med høye fjell på hver side. Soundtracket er selvfølgelig tenko, russisk sådan. (http://www.youtube.com/watch?v=OCb7AiVrh1w) Vi tar av opp en liten sidevei som svinger seg opp fjellsiden. Temperaturmåleren på kjørecomputeren viser lavere og lavere temperatur (Rustams bil er forøvrig litt merkelig. Den er splitter ny med alt toppmoderne utstyr; kjørcomputer, programmerbar kjørestillingskontroll og...kasettspiller. Og jeg så ingen CD-spiller, så jeg antar det var den han brukte..). Til slutt stopper vi på veien utenfor et avlangt hus i hvit betong. Rustam forteller at nå skal vi i ”mineral-badstu”. Akkurat her kommer det damp opp fra undergrunnen. Gjennom hundrevis av meter med fjell akkumulerer den et helt unikt mineralinnhold. Her finnes spor av endle metaller som gull, sølv og platina og litt mer tvilsomme stoffer som thorium. Det som var bekymringsverdig, og også det som gjorde kilden unik og spesielt helsebringende, var imidlertid det høye innholdet av radon i dampen. Skeptisk følger vi Rustam inn i et lite, uutholdelig varmt rom hvor det lukter funky. Dampen, forteller Rustam, holder 94 grader celsius når den kommer opp. Det kjennes. Etterpå er vi slitene, men unektelig forfrisket.

Vi møter familien min i et lite feriehus oppe i fjellsida. Mor Pari har dekket på langbord med god mat og invitert oss, såvel som styrelederen i Tajik National Bank, en middelaldrende dame med briller og et genuint snilt utseende. (”Hello. How are you?” er alt hun kan si på engelsk. Tilgjengjeld sier hun det ofte og forholdsvis bra) Sistnevne reiser seg tidlig og holder en forholdsvis svulstig tale, som jo er stilen her, om hvordan Pari og Varka er flotte mennesker og hvordan de år etter år tar utenlandske studenter inn i familien og får de til å føle seg hjemme. Jeg sitter og nikker; til tross for store ord er det hun sier helt sant. Familien min er utrolig fin og jeg føler meg veldig komfortabel sammen med dem. Pari annonserer så at ingen skal reise hjem, alle skal overnatte der. Ting blir gjerne som Pari har sagt, men Rustam klarer å overbevise henne om at Steve og Spanjolen skal få reise hjem i kveld. Jeg derimot er pent nødt til å bli. Heldigvis kjenner jeg familien så godt at jeg mistenkte dette på forhånd og pakket sekken min deretter. Og der hadde jeg sannelig ikke mer interessant å komme med, i den grad noe av det jeg kommer med er interessant. Men jeg føler et behov for å bruke det norske språket litt så jeg ikke glemmer det... =)

Neste gang: Tajiksk roadtrip. Inkluderer brennende slanger, korrupt politi og selvfølgelig mer Tajiksk popmusikk. Cheers!

Dushanbe - City of Kitch

Dushanbe er som ingen annen storby jeg har besøkt. Ja, det er en storby i norsk forstand, med ca 700000 innbyggere, men viben i byen er mer, vel, bondsk. Alle gatene er brede og de fleste er flankert av store, grønne trær.

Husene, som generelt er gamle og ikke spesielt store, står litt tilfeldig plassert gjerne med grøntområder mellom. Det er ikke noe shoppingdistrikt. Et par steder langs hovedgata Rudaki, finnes klynger av halvsiviliserte butikker, men ellers er det spredt litt her og litt der og det meste er ganske jalla. (Ikke at det er noe galt i dette. Jeg foretrekker egentlig jalla foran masseprodusert kjedebutikkhelvete..) Grunnen til dette er enkel. Skal du kjøpe noe (som ikke er badekar eller bil), drar du på bazaaren. I Dushanbe er det et utall basarer. Faktisk opphavet til navnet Dushanbe, som betyr mandag på Tajik, bazaaren som lå her i gamle dager og var åpen bare mandager. Den grønne bazaaren, Siljoni Bazaar, er den jeg henger mest på. Den er liten og koselig og har, i tillegg til et hav av frukt og grønnsaker, kjøtt og brød, både sko og mobiltelefoner, ”armani” t-skjorter og vannkokere. Litt utenfor byen ligger Korvon, et kilometerlangt monster med labyrinter av utsalg for alt du kan tenke deg. Her kan du lett finne 70 boder som selger nøyaktig de samme minnepinnene og limtubene til den samme prisen, et ukjent antal boder hvor du kan få fin silke eller sjal med nydelige mønster, en flokk boder hvor du kan kjøpe 10-pakker med feike (og egentlig utrolig stygge) Manchester United-drakter til spottpris og selvfølgelig, en tilnærmet uendelighet av boder for absolutt alt annet du kan tenke deg (og ikke kan tenke deg...). Det stort sett alle har til felles er at det meste de har er enten fake eller kinesisk (aller helst begge deler).

En annen ting som slår deg der du spaserer nedover Rudaki i 40 grader pluss i følge med et overraskende lavt antall innfødte (de sover), er hvor utrolig kitch alt er. Alt fra fargene på husene (pastell, rosa, lysegrønt osv. ) til dekoren på offentlige bygg (klassiske linjer blandet med overdimensjonert stormannsgalskap), ryker av bakvendthet og et litt skrudd skjønnhetsideal. Det mest synlige eksemplet er statuen av Ismoli Somoni som står langs Rudaki, mest sentralt i byen. Somoni er en av de sterkeste frihetssymbolene pådyttet Tajikere fra offisielt hold (et forsøk, regner jeg med, på å skape en Tajiksk nasjonalfølelse etter så mange år under Sovjet). Mannen levde for rundt om 1000 år siden og var visst en helt, uten at jeg skal (eller kan) utbrodere særlig. Statuen hans overtok i 1999 plassen til Lenin og fikk en del meget godt synlig tilbehør. Selve statuen er gigantisk og forestiller en mystisk, intens og autoritær mann med en krone på hodet og et scepter av gull holdt høyt i den ene hånden. Bak han står en enda mer gigantisk bue, også den gullbelagt, og på hver side hviler en løve.
Lenger bak begynner en 500 meter lang park som ender i et hus som ligner Det Hvite, men med en gullkuppel på midten. Dette er ikke presidentpalasset. Det er bare der han tar imot gjester fra utlandet. Til tross for alt det overgrandiose er det egentlig ganske pent og den åpne, romslige utformingen gjør det til en svært koselig og avslappet by. Problemet er heller at Dushanbe som helhet er umåtelig kjedelig. Du ser lett alt som er å se på en dag (les: én time), resurantscenen er uimponerende og utelivet er, som nevnt, befengt med prostituerte og go-go-dansere. Likevel, jeg trives som bare det. Det er ikke en turistby, men den er koselig å bo i.

Marshutkaer, rollebesetningen og jakten på Samsung-driveren

I kjent stil er jeg sent ute på vei til jobb. Marshutkaene suser forbi én etter én, men de er enten feil nummer eller fulle. En marshutka er en minibuss som fungerer som en delt taxi bare med fast pris (1 somoni) og fast rute, men den stopper hvor som helst. Å kalle det en minibuss er kanskje å ta litt hardt i; bilen er på størrelse med en VW Polo, bare firkantig. Minibussbetegnelsen kommer nok fra antallet folk man putter inn i den; 8 stk inkludert sjåføren. Det er trangt, spesielt når man er enåttiåtte og har en stor sekk på ryggen, men den er rask, enkel og billig. Normalt er det ingen problem å finne en marshutka med ledig plass om morgenen, men i dag... Etter ti minutter skimter jeg en stor-marshutka, som jeg kaller den, i horisonten. Dette er en faktisk minibuss og den blir nærmest aldri full. Den koster mindre (70 dihram) men er utrolig treg. Det er ikke flere sitteplasser igjen bak, så jeg sitter foran. Normalt er det plass til 15 stk (sittende) pluss sjåfør og innkaster i en slik buss, men generelt er det ikke fullt før det faktisk er fullt, så etter å ha plukket opp meg, plukker sjåføren likegodt opp 8 andre. Det er nå 25 stykker i minibussen. (I Norge ville den hatt en max-grense på 10-11) Et kjapt blikk bak viser en fullpakket menneskeklump. Jeg er med ett veldig glad for at jeg sitter foran...

Jeg hopper av ved Siljoni Bazaar (det grønne markedet) og sniker meg gjennom folkemengdene rundt de mange frukt- og grøntutsalgene til jeg kommer til brødavdelingen. Her går jeg til min stambrødmann og kjøper to sukkerbrød til lunsj. Han kjenner meg igjen og smiler i det jeg betaler ham 1 somoni og skynder meg opp mot neste marshutka. Instituttet ligger ca 8-9 km unna hjemme, så det tar minst en halvtime å komme seg på jobb. I dag tar det nærmere 50 minutter.

Instituttet er, som det meste annet i Dushanbe, en etterlevning fra Sovjettida. Bygget er soild betong, nærmere 100 meter langt i 4 etasjer. Innvendig er det mørkt med lange korridorer mettet med kontorer på begge sider. Gulvet er skjevt og de fleste dørene både forskjellige og halvveis ødelagte. I glansdagene før uavhengigheten, jobbet det så mange her at det var knapt om plassen. Nå jobber kun 10-11 stykker i hver etasje. Det er litt som et spøkelseshus. Kontorene er imidlertid greie. De er store og har både datamaskiner og AC. I dag virker det spesielt mørkt i korridoren i andre etasje hvor både Tuychi og Yusuf jobber. Jeg går til enden, til Yusufs kontor, og finner døra låst. Tuychis dør rett bortenfor er også låst. Dette er den egentlige grunnen til at jeg er sen; klokka 9 betyr ikke 0900, men mellom 0915 og halv elleve. Jeg ringer Tuychi og han sier noe jeg ikke helt forstår, men jeg regner med han er på vei. Et halvt minutt etter hører jeg Yusuf rope på meg fra feil ende av korridoren. ”Come!” Han tar meg i hånda og dunker meg på ryggen. ”My friend!” Jeg følger han ned i første etasje og inn på et kontor. Der ser jeg Tuychi stå bak et halvoppskrudd skrivebord av typen arabisk IKEA og på gulvet foran ham er det strødd kontorstoldeler. Yusuf smiler. ”No internet computer no working!” Tuychi forklarer. ”Today, there is no current, so we make desk.” Jeg innfinner meg kjapt med realitetene, dumper ned på gulvet og begynner å skru. En time senere er to kontorstoler og to databord klare til bruk.

Inntil nylig trodde, jeg Tuychi var en forholdsvis stille, litt nerdy fysikkmann, en trofast og hardtarbeidende ektemann til sin forholdsvis nye kone. Not so. For det første gjør han lite annet enn å sjekke mailen og chatte med kompiser mens han er på jobb. Greit nok det, Tajikistan og alt det der. Så en dag, ut av det blå, vi (les: jeg) sitter i stillhet og jobber, begynner Tuychi på en åpenhjertig, om enn delvis uforståelig historie. Tidligere hadde telefonen hans ringt et par ganger og han hadde pratet lenge og innstendig på Tajik med noen. Dette, kunne han nå fortelle, var hans ”friend”, en jente han ”kjente” før han ble gift. Hun hadde nettopp sendt han en mail med et stort hjerte og teksten ”Jeg elsker deg, vi må møtes igjen!” Dette hadde frika Tuychi litt ut, og ikke uten grunn skulle det vise seg. Han hadde nemlig møtt denne jenta etter han ble gift og de hadde, i følge Tuychi, kysset og hatt det riktig så fint. Så vidt jeg forstod hadde dette forgått en stund. Oppvekkeren kom i det Tuychi oppdaget leppestift på skjortkragen på tur hjem til kona. Han hadde dratt tilbake til den andre jenta, iherdig vasket og vasket til skjorta var ren og forklart henne at de aldri kunne sees igjen. ”The risk is too great.” Nå visste han ikke hva han skulle tro og han hadde ringt henne og forhørt seg. Ikke så mye hjelp å få, klagde han, ”det jo ikke min feil!”. Jenta hadde imidlertid, uvvisst av hvilken grunn, gitt Tuychi passordet til mailen sin. Han skulle sjekke noe med mailen hun hadde sendt. Men Tuychi, den spøkefuglen, lar ikke en slik anledning gå fra seg uten videre. Han starter likegodt opp chats med sine venner, som ikke kjenner jenta, og gir seg ut for å være en ukjent ”damsel in distress” eller noe i den duren. Tuychi morer seg lenge med dette og ser ut til å ha glemt frustrasjonen over sin uforståelige tiltrekning på det motsatte kjønn..

Meanwhile. Yusuf, min andre ”supervisor”, er utadvendt glad og åpent interessert i ”beautiful girls”. Han snakker lite engelsk, eller kanskje mer korrekt; han snakker mye engelsk, bare utrolig dårlig. Hans catchphrase er ”Sit down, please!” (sitdownplease) som han bruker til det meste (som i går da han skulle forklare når kompisen, Sobijan, kom på jobb i dag: ”Tomorrow go institute sitdownplease in ten’o’clock Sobijan!” ) I tillegg har han store problemer med forskjellen på give og take. Som da vi skrudde skrivebord: ”Bjorn, please take me! Er... Give me!”. Litt mer overraskende er det at han er praktiserende muslim og ber 5 ganger om dagen. Hva han gjør på instituttet er vanskelig å si. Han er like gammel som meg og har en form for IT-utdanning. Offisielt er han systemansvarlig, men i realiteten surfer han på nettet, prøver å lære seg engelsk eller snakker utrettelig med meg eller kompisen Sobijan, som tilstadighet er på besøk på kontoret. Tilstadighet får jeg spørsmål om diverse programmeringsspråk (som jeg jo er ekspert på) eller enkle integraler han og Sobijan holder på med på tavla.

For å gjøre rollelista fullstendig, frekventerer den erketypiske, russiske fysikknerden Alec også kontoret til Yusuf, hvor jeg også normalt jobber. Alec er sped og lutrygget med tynt, blondt hår og det slappeste håndtrykket jeg har opplevd. (Han ligner en tafatt versjon av Sheldon i Big Bang Theory.) Han går for å være den intelligente i gjengen og er den eneste som faktisk har lært meg noe fysikkrelatert. Alec bruker tiden sin på å jobbe og spekulere, selv om dette gjerne går i snegletempo. Han er utrolig underdanig og høflig. Før han stiller meg et spørsmål spør han alltid (på haltende, men korrekt engelsk) ”Excuse me. May I ask you a question?” og her om dagen spurte han meg ”Can I go home now?”, en forespørsel jeg selfølgelig innvilget med glede (og overraskelse. Var det ikke jeg som skulle stille det spørsmålet?). Tuychi liker å tulle med Alec. Med jevne mellomrom stikker han innom kontoret og slenger et par vitser på russisk om Alec til Alec. Etterpå forklarer han meg hva han sa. ”I make a joke. I say: Alec, why you have glasses? Is it so you can look at girls far away?” Han ler. Så, I det han skal gå igjen føler han behov for å forsvare vitsingen sin, ”I find that, when you make joke, and you laugh ’ah, ah, ah!’ you work for many hours more. Maybe four.”

Tilbake på instituttet er strømmen fremdeles borte. Tuychi stikker hodet inn på kontoret ”No electricity come today. You can go home.” Jeg fullfører mattetimen jeg har hatt for Yusuf og Sobijan (bestemte, enkle integraler) og pakker sammen. Så spør Yusuf:”You have time?” Jeg svarer selvsagt ja. ”We go in one’ o’clock eat, and then university, I show, try fix Wi-Fi and driver for Samsung!” Jeg må slutte å si ja til alt mulig. Vi drar til byen og spiser osh, ris med gullerøtter, olje og oksekjøtt, sammen med Sobijan og en venn til. De kaller hverandre jenter. ”She has vagina!” Så, på vei til universitetet, jeg klager til Sobijan om at det er varmt og blir overhørt av en middelaldrende mann i dress og med viktig dokumentmappe/koffert. ”It is warm, yes? Where are you from? Norway?? I go Norway, Oslo, October I go Oslo. Stockholm – Oslo! I am professor ambassador! I have written 20 books! Look!” Han åpner kofferten og viser frem en samling bøker. ”What is your number telephone?” Dette setter meg litt ut. Telefonnummeret mitt. Javel. Jeg finner frem mobilen og viser han nummeret mitt. Han ringer og ber meg lagre nummeret hans. ”Call me! In a few days. We will sit down and discuss our problem.” Hvem sitt problem var det? Jeg aner ikke. Vi går videre. Nå begynner for alvor jakten på Samsung-driveren. (Samsung SL1610 printer). Uten å gå i detaljer om ferden, ender jeg to timer senere opp på Intstitute of War, på et kontor fullt av middelaldrende menn i militæruniform samt en middelaldrende datamaskin og en printer som nok så sine beste dager for 8-10 år siden. Jeg er i følge Yusuf ”Pragramista expert! Narvegia!” og sitter i beste ekspertstil på en seng(!) og ser på at Yusuf installerer en driver. Som sagt, jeg må slutte å si ja til alt...

Et nytt land og en uventet tale..

Jeg sitter i en lenestol inngangspartiet til et hus som ikke ligner noe jeg har sett før. Det er høyt under taket, lyst og åpent. Inngangsdøra til venstre for meg er nederst i en halvsylinder av vinduer som går fra bakkenivå opp til taket. Utenfor skinner sola på en innebygd hage med blomstre, trær og matplanter. Bortenfor den står en splitter ny, sort Lexus SUV. Til høyre for meg er en bred spiraltrapp uten rekkverk og jeg kan såvidt skimte den nederste delen av en gigantisk lysekrone. Nedenfor trappa står en flatskjerm-TV med stort lydanlegg. Foran meg fylles et bord med mat. Brød, syltetøy, te, krem, kake, en gryterett med poteter og kjøtt. Dette er altså Tajikistan. Dette er altså menneskenes hjem. Jeg er vist kommet på en feil klode!

Jeg hadde våknet med sola stekende på vinduet noen minutter tidligere. Klokka var 12. Det hadde vært lyst da jeg endelig hadde kommet meg i seng i mitt nye hjem, ca 7 timer tidligere. Rommet jeg lå i var stort og nesten umøblert; kun senga mi og et bord. Veggene var sterkt, kitch orange, komplett med en mangearmet lampe med orange glass i taket. Vinduer opptok nesten hele den ene veggen, men det fantes ikke gardiner. Uten å ane hva som ventet meg utenfor døra, tuslet jeg stille ned i første etasje. Målet var å finne noe å spise. Jeg kom ned trappa til nevnte inngangsparti og så ikke en levende sjel. Så plutselig kommer en jente på 14-15 med langt, svart krøllete hår gående fra en korridor til venstre. Hun ser meg og smiler. "You eat?" Sier hun og supplerer med uttrykksfult tegnspråk. "Breakfast?" Jeg stotrer frem et" "Yes" og blir vist til en av lenestolene som står inntil veggene på hver side. Så begynner maten å komme. Først kommer den samme jenta med en kurv flatt brød i biter og en kanne grønn te. Så kommer noe som for meg så ut som en bråte forskjellige mennesker med et uttall forskjellige matretter. Maten er god, men veldig anderledes. Menneskene er vakre og velkledde. En av disse nye, merkelige menneskene, en gutt på 16, også han med svarte krøller, setter seg ved siden av meg. "Hello. How are you? Breakfast it goood?" (ja, han sier it). Sjeleglad for å ha funnet noen som snakker engelsk (det viste seg nemlig at "eat" og "breakfast" var stort sett alt de andre kunne av engelsk), begynner jeg en lengre samtale, som jeg i ettertid har skjønt at stakkars Jhoni, som han heter, neppe skjønte særlig mye av.

Dagen går og jeg møter stadig nye folk. Hvor mange mennesker bor det egentlig her? Midt i lunsjen, kun et par timer etter frokost, kommer ei jente med tydelig europeisk utseende, lange mørk blonde korketrekkere og lys hud, gående. Jeg sitter og spiser ute, sammen med en flokk av disse nye ukjente, på noe som ligner en stor dobbeltseng uten madrass hvor vi alle sitter med beina kors med mat mellom oss. Alle spiser fra felles tallerkener, noen med skje, andre med hendene. Maten består av et utvalg korianderdruknede salater, mer av det flate brødet (som kalles non, eller lepjoshka), den samme gryta jeg fikk til frokost og selvfølgelig te og frukt. Den nye jenta smiler og hilser på familien på det som for meg fremstår som flytende russisk. De smiler og sier "å-ra-lii" og gjør plass til henne ved siden av meg. Hun presenterer seg som Aurélie og er også innkvartert hos familien Sharipov gjennom IAESTE. Det samme er indiske Surbhi, som er på jobb enda. Eller "jobb", som det gjerne er i Tajikistan.

Tiden viser at det i alt bor 17 stykker i Sharipov husholdingen; mor selv, Paris og hennes mann Vargas, to av deres tre barn og en svigerdatter, en bror med ektefelle og deres tre barn, en søster med èn datter, et datter av enda en søster, en vaktmester/almuligmann/"sønn" og oss tre IAESTE studenter. På skrivende tidspunkt er det bare 14 igjen. Aurélie dro hjem til Sveits i natt, broren til Paris dro tidlig til Moskva for å arbeide og kommer ikke tilbake før i september og Assis, altmuligmannen er hjemme i Afghanistan for å fikse nytt visum.

Det skulle imidlertid bare bli merkeligere utover kvelden. Det viste seg nemlig å være Rustams (Paris' sønn) bursdag, og alle kvinnene i huset hadde kokt og bakt og styrt i mange mange timer allerede, siden i dagen før mente Aurélie. For en fest er ikke småtterier i huset til familien Sharipov. "Ball"-stuen i andre etasje, et stort åpent rom med plass til flere langbord, ble sakte men sikkert fylt av mat i alle former og fasonger. Da kvelden kom var tre lange bord stappet så fulle av mat og drikke at det knapt var plass til mennesker rundt de. Gjester kom jevnt og trutt fra i sjutiden og før halv åtte satt alle til bords. Jeg var selvsagt invitert sammen med Aurélie og Surbhi, men planla å holde lav profil siden jeg ikke kjente noen og knapt hadde vært i huset 12 timer. Paris ville det anderledes. Midt under middagen begynner talene. En etter en reiser gjester seg og strør om seg med godord om Rustam, hans nye kone, og familien som helhet. Etter en stund vinker Paris Aurélie opp på gulvet. Det virker for meg ikke så unaturlig siden hun tross alt har bodd der i 6 uker og kjenner familien rimelig godt. Hun reiser seg noe motvillig og holder en kort og enkel tale som blir godt mottatt blant de mange distingverte Tajikerne som sitter langs bordene og pusker mat og drikker vodka. Her må det da stoppe, tenker jeg. Men nei. Surbhi, som knapt har vært i familien i ti dager, blir kalt opp. Jeg begynner å ane hvor dette kommer til å ende og forsøker å forberede noen velvalgte ord. Men hva skal man si i en tale til en person man først møtte 16 timer før foran en forsamling folk fra en helt annen kultur, en kultur som foreløpig er totalt ukjent. Jeg aner ikke. Surbhi høster lett aplaus for sin tale og setter seg ned. Paris vinker meg opp på gulvet. Shit. Jeg reiser meg, glemmer glasset mitt, som vissnok er standard når man holder slike taler, og setter i gang svadamaskinen. Hva jeg sa, husker jeg ingenting av, men Rustam smilte og Paris så riktig fornøyd ut etterpå, så så ille var det neppe.

Utover kvelden ble jeg flere ganger invitert til Paris' bord for chai (te) eller vodka eller underholdning og sang på Tajiksk fra noe jeg mener må ha vært en Tajiksk popstjerne. Gudene vet. Det gikk i alle fall bra til slutt..

Neste gang: Intriger på kontoret: "Tuichi - Ladies Man"...